Beredskap på egne premisser

Forberedt på det uventede

Beredskap handler ikke bare om krig og tilfluktsrom. Flom, skogbrann, ekstremvær, strømbrudd og bortfall av mobil- og internettjenester kan også skape situasjoner der man raskt må være kreativ og finne andre løsninger enn man er vant til.

For personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse kan uønskede hendelser skape ekstra utfordringer, blant annet når det gjelder varsling, kommunikasjon og tilgang til informasjon.

På Signo kompetansesenters regionale møteplass fikk personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse anledning til å dele egne erfaringer og stille spørsmål om hva god beredskap betyr i praksis. Målet var å utforske hvordan den enkelte kan bli tryggere, bedre forberedt og mer selvstendig i møte med kriser og uønskede hendelser.

Sondre Varpe, som har tilknytning til Sivilforsvaret og erfaring som kursholder på Eikholt, ledet det faglige programmet.

Når informasjonen ikke når fram

Varsling ble et viktig tema gjennom samlingen. Dagens nødvarsler på mobil gjør det mulig å nå mange raskt, men deltakerne stilte spørsmål ved hva som skjer dersom mobilnettet ligger nede, telefonen ikke kan brukes eller varselet ikke er tilgjengelig for den enkelte.

– Dersom vanlig kommunikasjon svikter, må det finnes alternative løsninger. I enkelte situasjoner kan det også være nødvendig å oppsøke folk fysisk for å sikre at de har fått nødvendig informasjon og støtte, sier Varpe.

Samtalen handlet dermed ikke bare om hvordan et varsel sendes ut, men om mottakeren faktisk får det med seg, forstår informasjonen og har mulighet til å handle på den.

Å sikre at ingen blir oversett

Et annet spørsmål som gikk igjen, var hvordan man sikrer at personer som trenger ekstra hjelp, blir fanget opp dersom noe skjer. Dette kan være særlig viktig for dem som bor alene, og flere var opptatt av hva som skjer dersom strøm, internett og telefon blir borte.

Samtidig reiser dette spørsmål om personvern. Hvordan kan myndighetene ha god nok oversikt over hvem som kan trenge bistand, uten å registrere mer informasjon enn nødvendig?

Også kommunenes ansvar og lokale beredskapsplaner ble diskutert. Flere av deltakerne understreket at personer med funksjonsnedsettelser må involveres når planene utformes. Det holder ikke å lage planer «for» en gruppe dersom de det gjelder ikke kjenner innholdet eller har fått bidra med egne erfaringer og behov.

Et felles ansvar

Et gjennomgående budskap fra Varpe var at egenberedskap ikke bare handler om hva den enkelte gjør for sin egen del. Jo flere som kan klare seg selv en periode, desto mer kapasitet får hjelpeapparatet til å bistå dem som trenger det mest.

– Beredskap generelt, og egenberedskap spesielt, er som å delta i en felles dugnad. Ved at alle bidrar med å gjøre seg litt mer forberedt og selvhjulpne, frigjør det både tid og ressurser for hjelpeapparatet som vil komme alle til gode, sier Sondre Varpe

For personer med døvblindhet handler dette samtidig om å finne løsninger som fungerer ut fra egne behov og forutsetninger.

Beredskapsvenn som ekstra trygghet

Et tiltak som fikk mye oppmerksomhet, var beredskapsvenn. Det kan være en nabo, venn, familiemedlem eller en annen person man på forhånd har gjort avtaler med dersom noe uventet oppstår.

Varpe understreket samtidig at en beredskapsvenn ikke bare handler om hvem som kan hjelpe hvem. Det er også viktig å snakke om hvilke ressurser begge har, og hvordan man kan utfylle hverandre.

Hvem tar kontakt dersom strømmen går? Hvordan kommuniserer man dersom nettet er borte? Og hvem kan komme innom dersom man ikke har fått med seg et varsel? Dette er spørsmål som kan være nyttige å avklare før en krise oppstår.

Egenberedskap må tilpasses den enkelte

Mye av samtalen handlet også om praktisk egenberedskap. Har man vann og mat tilgjengelig? Hvordan holder man varmen dersom strømmen blir borte over lengre tid, og har man nødvendige medisiner og hjelpemidler i nærheten?

For noen er det også viktig å tenke gjennom hva som skjer med elektriske hjelpemidler ved et strømbrudd. Behovene vil være forskjellige, og poenget er derfor ikke at alle skal ha den samme beredskapsplanen.

En som bor alene på landet kan ha andre behov og ressurser enn en som bor i en leilighet i byen. Noen har familie eller naboer tett på, mens andre har få personer i nærheten. Derfor må egenberedskap ta utgangspunkt i den enkeltes hverdag og forutsetninger.

Som en del av samlingen fikk deltakerne også utdelt et verktøy utviklet av Varpe for å kartlegge egne ressurser og sårbarheter. Her står den enkelte i sentrum og kan tenke gjennom blant annet egne behov, ressurser, kontaktpersoner og hvem man kan samarbeide med dersom noe skjer.

Fra plan til praksis

Tilfluktsrom var et annet tema som skapte engasjement. Deltakerne var særlig opptatt av hva tilgjengelighet faktisk betyr dersom en krise oppstår.

Et tilfluktsrom gir liten beskyttelse dersom en person ikke får vite at det skal tas i bruk, ikke finner fram eller ikke får den informasjonen og støtten som trengs når vedkommende først er kommet dit. Tilgjengelighet handler derfor om langt mer enn den fysiske utformingen av selve rommet.

Diskusjonene resulterte også i et konkret bidrag. I løpet av samlingen utarbeidet gruppen et skriftlig innspill til Justis- og beredskapsdepartementets høring om ny forskrift om tilfluktssteder. Her løftet de fram forhold som er viktige for at beredskapen skal fungere for personer med funksjonsnedsettelser i praksis.

Vi er også ressurser

Et av Varpe sine viktigste budskap var at personer med døvblindhet ikke bare skal ses som sårbare i en krisesituasjon. De har også erfaringer og ferdigheter som kan være en styrke i beredskapsarbeidet.

Han trekker særlig fram at mange med kombinert syns- og hørselsnedsettelse allerede er vant til å tenke gjennom hva som kan svikte, hvilke alternative løsninger som finnes, og hvor viktig det er å ha en reserveplan.

– Jeg snakker mye om beredskap med folk både høyt og lavt i samfunnet, men de beste beredskapshodene jeg har møtt, har tilhørt personer med dobbelt sansetap. De kjenner betydningen av kommunikasjonssvikt, risiko og verdien av en plan B. Her er mange langt bedre forberedt enn folk flest, og en stor ressurs, sier Varpe.

Ved å kjenne egne behov, tenke gjennom egenberedskapen og bygge et nettverk rundt seg, kan den enkelte gjøre både seg selv og andre bedre rustet dersom noe skjer.

God beredskap handler derfor ikke bare om store planer og systemer. Det handler også om å vite hva man trenger, hvem man kan kontakte, og hva man selv kan bidra med.