Høyere utdanning med døvblindhet

Veien til høyere utdanning

Karine Vassbotn Hestholm ble født med kombinert syns- og hørselsnedsettelse, som gradvis har blitt mer omfattende gjennom årene. I barndommen gikk hun på nærskolen hjemme i Ørsta, samtidig som hun også var korttidselev ved døveskolen i Bergen. Der lærte hun tegnspråk og ble kjent med byen, noe som gjorde Høgskolen i Bergen til et naturlig valg av utdanningsinstitusjon da hun skulle ta sin bachelorgrad fysioterapi. Selv om hun kjente til Bergen godt fra før, ble overgangen til høyere utdanning langt mer krevende enn hun hadde forestilt seg. 

Ingen enkel vei til målet

I samråd med NAV ble Karine anbefalt å søke fysioterapiutdanning. I Bergen var det lite erfaring med synshemmede studenter, noe som bidro til at Karine møtte både skepsis og usikkerhet rundt hvordan studiet kunne tilrettelegges, og om det lot seg gjennomføre.

Da Karine kom inn på studiet, startet et omfattende arbeid med forberedelser og tilrettelegging, noe som også krevde mye tid og innsats fra hennes side. Flere instanser bidro, og prosessen begynte i god tid før studiestart.

– Tilrettelegging tar tid. Jeg utsatte studiestarten ett år for at både skolen, de ulike instansene og jeg selv skulle få tid til å få alt på plass. Det krever søknader, uttalelser, attester og saksbehandlingstid. Og så skal løsningene også fungere i praksis, påpeker Karine.

Det ble lagt opp til at Karine skulle gjennomføre fysioterapistudiet over lengre tid. Som en del av tilretteleggingen fikk hun en mentor med fysioterapifaglig bakgrunn, og det ble arbeidet med å få på plass faste tolker som hadde erfaring med døvblindhet.

Flere tiltak ble så satt i gang, blant annet tilrettelagt studielitteratur, lese- og skrivehjelp, studentbolig og syns- og hørselstekniske hjelpemidler. Selv om det ble gjort mye for å tilrettelegge, fungerte likevel ikke alt som det skulle. Tilrettelagt studielitteratur kunne komme så sent at eksamen allerede var gjennomført, og det var vanskelig å finne lese- og skrivehjelp som kunne bistå med krevende fagtekster.

– Dette var selvsagt frustrerende når man prøvde å holde følge med studieløpet. Når det kombinerte syns- og hørseltapet i tillegg gjør at lese- og skrivearbeid tar mye lengre tid og krever mye energi, blir det ekstra krevende, sier Karine.

Les mer om tilrettelegging i skole og utdanning her

Lett å bli undervurdert

Karine forteller at hun allerede i sitt første møte med utdanningsstedet ble spurt om hvorfor hun "ville seg selv så vondt" ved å begynne på fysioterapiutdanningen. For henne ble det tidlig tydelig at hun ikke bare måtte være student – hun måtte også argumentere for at hun kunne gjennomføre studiet. 

Hun opplever at døvblindhet kan skape forestillinger om hva en person kan og ikke kan, særlig hos mennesker som ikke kjenner til hva et kombinert syns- og hørselstap innebærer. Derfor ble det også viktig for Karine selv å forklare hvordan sansetapet påvirket henne, og hva hun trengte for å kunne delta i studiet.

– Det har vært mange diskusjoner og mye prøving og feiling for å finne de riktige løsningene. Jeg har nok også blitt testet ekstra på hva jeg kan klare med mitt sansetap. Situasjonen var jo ny både for meg og studiestedet, sier hun.

Etter hvert fant Karine, tolkene, assistentene og studiestedet fram til løsninger som gjorde deler av undervisningen mer tilgjengelig. For Karine krevde dette både initiativ, utholdenhet og vilje til å prøve andre måter å gjøre ting på. 

– Man må prøve før man kan si at noe ikke går. Det finnes ofte andre veier fram til målet enn den tradisjonelle, sier Karine.

Nye måter å kommunisere på 

Noe Karine trekker fram som særlig viktig gjennom studieløpet, er samarbeidet med de faste tolkene og mentoren.

I samarbeid med tolkene og et fagmiljø, utviklet Karine haptiske signaler spesielt tilpasset helse- og fysioterapifaget. Signalene gjorde det mulig for henne å få informasjon om det som ellers måtte observeres visuelt på avstand. Det kunne for eksempel være å følge med på hvordan deltakerne i en treningsgruppe utførte øvelsene, eller å få med seg det som skjedde i en pasientsamtale.

Ved samtaler med pasienter kunne tale overføres direkte til høreapparatene hennes via mikrofon, samtidig som tolkene formidlet visuelle inntrykk gjennom haptiske signaler.

– Taktile signaler er veldig effektive, og vi brukte haptisk kommunikasjon på et svært avansert nivå. I lungefysioterapi kan det for eksempel være viktig å få beskrevet både farge og konsistens dersom en pasient hoster opp slim. Det var også nyttig å få vite hvem som snakket eller kom inn i rommet, sier Karine. 

Fra særbehov til felles nytte

Etter bachelorgraden begynte Karine på master i synspedagogikk og synsrehabilitering ved Universitetet i Sørøst-Norge, med undervisning blant annet i Kongsberg. Her opplevde hun en tydelig forskjell. Tilretteleggingen ble i større grad møtt som et samarbeid, og Karine opplevde å bli sett som en likeverdig student fra første dag.

Teknisk utstyr var allerede på plass i undervisningsrommet, lærere og studenter brukte mikrofon, og visuelt undervisningsmateriale kunne gjøres tilgjengelig direkte på datamaskinen hennes. Flere av tiltakene viste seg også å være nyttige for resten av klassen. Studentgruppen besto av deltakere fra flere nordiske land, og mikrofonbruk gjorde det lettere for alle å følge undervisningen og forstå hverandre.

For Karine var det positivt at tilretteleggingen ikke bare ble sett på som et særbehov, men også som noe som kunne komme hele læringsmiljøet til gode. 

Les mer om teknologi og hjelpemidler

Balanse mellom studier og fritid

Studielivet krever mye energi, og med døvblindhet blir det ekstra viktig å finne en god balanse i hverdagen. Orientering, kommunikasjon og praktiske gjøremål krever mer konsentrasjon enn mange er klar over. Derfor har brukerstyrt personlig assistanse (BPA), tilrettelagt studentbolig og gode transportløsninger vært viktige for at Karine skulle kunne kombinere studier, fritid og sosialt liv.

Ved siden av studiene har Karine vært aktiv innen paraidrett og konkurrert i dressurridning både nasjonalt og internasjonalt. Idretten har gitt henne erfaring med målrettet arbeid, samarbeid og tålmodighet – egenskaper hun også har hatt god nytte av i studiene. 

Vil gjøre veien lettere for andre

Karine håper at personer med døvblindhet i fremtiden skal få en lettere vei og slippe å måtte ta de samme kampene som hun selv har stått i.

– Det er viktig at døvblinde, på lik linje med andre, får mulighet til å utvikle ressursene sine, lære og vise sitt potensial. Selv om det kan kreve litt ekstra fra både tjenester og utdanningssted, er det fullt mulig å få til. Det kan også være lærerikt for alle parter. Samtidig er det behov for utvikling på systemnivå. Da må erfaringer om hva som fungerer og ikke fungerer deles, slik at vi kan finne ut hvilke justeringer som faktisk bidrar til å inkludere døvblinde i høyere utdanning, sier hun.

Ved å dele sine erfaringer håper Karine at flere med døvblindhet får tro på egne muligheter, og at utdanningsinstitusjoner i større grad ser ressurser og potensial framfor begrensninger. 

– Den største barrieren er ofte ikke funksjonsnedsettelsen i seg selv, men holdningene. Når mennesker blir møtt med tillit og forventninger i stedet for tvil og forutinntatte antakelser, får de også muligheten til å vise hva de faktisk kan, avslutter Karine.