Du er her: Forsiden/Aktuelt

Bertils metode

Bertil Bjerkan sitter foran biblioteket til Regionsenteret for døvblinde i Tromsø
Bertil Bjerkan foran biblioteket til Regionsenteret for døvblinde i Tromsø. Foto av Roy-Morten Østerbøl.

Spesialpsykolog og førsteamanuensis Bertil Bjerkan ser framover, selv om han går over i pensjonistenes rekker til sommeren. 

- En av de viktigste oppgavene må være å få laget et døvblindefelt som fungerer som ett døvblindefelt. Dette gjelder for intensjon, tiltak og systemene for omsorg, samt prosjekter og forskning. Noe som er veldig bakvendt i dag, etter min mening, er at vi har én pedagogisk del og én helsedel av feltet, sier Bjerkan engasjert inne på pauserommet til Regionsenteret for døvblinde i Grønnegata i Tromsø.

Men mer om dette senere i intervjuet, først må vi få vite mer om hvordan Bjerkan kom inn i døvblindefeltet. Da må vi tilbake til begynnelsen av nittitallet. Han hadde vært i Tromsø siden 1985, og vært i gjennom en meget aktiv periode. Han hadde fått fast jobb som amanuensis på det som var psykologigruppa ved ISV-fakultetet, kona hans flyttet etter ham fra Majorstua i Oslo, de fikk to barn og kjøpte seg hus, og ikke minst hadde han en sentral rolle i planlegging og utvikling av psykologifaget på universitetet. Gjennom jobben underviste han i kommunikasjon og kommunikasjonsutvikling for flere fagområder, blant på utdanning i spesialpedagogikk.

- To av de som gikk der var Randi Sørlie og Sissel Sollied, som begge jobbet med døvblindhet. De mente at jeg kunne bidra med kommunikasjon på deres felt også. Jeg var skeptisk, jeg hadde jo aldri truffet en person med døvblindhet og syntes det hørtes forferdelig skummelt ut, forteller Bjerkan lattermildt.    

Overtalt under tvil

Men spørsmålet forsvant ikke, og raskt ble han spurt om han kunne gå inn i en tjue prosent stilling på Regionsenteret for døvblinde.

- Jeg prøvde å si til dem at det jeg kunne om kommunikasjon og døvblindhet, var sagt på fjorten dager maks. Likevel ble det insistert på at jeg skulle ansettes i en prøveperiode på seks måneder, noe jeg sa ja til det med store kvaler.

I løpet av prøveperioden traff Bjerkan flere personer med døvblindhet.

- Og det var jo noe med døvblindhet, særlig i forhold til kommunikasjon, som var veldig spennende. Etter de seks månedene oppdaget jeg at jeg ikke hadde skjønt alt med døvblindhet. Jeg hadde flere spørsmål og tenkte at jeg kanskje også kunne bidra med noen tanker.  

Kombinasjonen

Spesialpsykolog Bertil Bjerkan står i Storgata i Tromsø.Bjerkan kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bodd i Tromsø siden 1985 og har med årene blitt veldig glad i sin nye hjemby. Foto: Roy-Morten Østerbøl.  

I over 25 år har Bjerkan kombinert sin fulle stilling som førsteamanuensis på universitetet, med deltidsstillingen på regionsenteret. På midten av nittitallet, i en periode på ett og et halvt år, var det faktisk omvendt. Han forteller at stillingene på mange måter gradvis ble integrert i hverandre.

- I løpet av disse årene har denne kombinasjonen blitt bare mer og mer viktig for meg. Det har etter hvert blitt min nisje, forteller Bjerkan og utdyper:

- De erfaringen jeg fikk fra døvblindefeltet kom sterkere og sterkere inn i min rolle på universitetet, både når det gjaldt undervisning og forskning. Jeg har undervist i kommunikasjonsvansker på psykologutdanningen, og da har døvblindhet vært ett tema, og er det fremdeles. Halvparten av jobben min på universitetet, har handlet om forskning og da ble det veldig fort slik at forskningen min handlet om døvblindhet. For døvblindefeltet har det forhåpentligvis vært til nytte med min kompetanse innenfor vitenskapelig metode og teori og generell utviklingspsykologi.

Medfødt døvblindhet har vært en veldig sentral del av hans arbeid, noe som på mange måter er overførbart til andre alvorlige funksjonshemminger

- Jeg har jobbet med hva som kan være psykologiens bidrag på dette området. Og hvorfor vordende psykologer bør ha kunnskap om døvhet, blindhet og døvblindhet. 

Psykolog-valget

Bertil Bjerkan beskriver veien mot å bli psykolog som noe innfløkt. Den startet i 1965 mens han var gymnasiast og gikk på Katta – Trondheim katedral skole, og leste Karl Gustav Jung på tysk.

- Jeg hadde blitt fascinert av psykoterapi og likte at Jung skrev om så mye forskjellig. Det var alt fra historie, alkymi og middelaldermyter, til litteratur og kunsthistorie. Men jeg tror de fleste, inkludert meg selv, har vendt ryggen til denne type psykologi i dag, forteller han.

Uansett, interessen for faget hadde for alvor våknet i den unge Bjerkan. Derfor begynte han på et nyopprettet psykologifag ved Lærerhøgskolen i hjembyen etter gymnaset. 

- Jeg var verdens første psykologistudent i Trondheim, uten at det egentlig var noe psykologistudium der. Det førte til at jeg ble umiddelbart adoptert av professor Ivar Bjørgen. Han skrev en doktorgradsavhandling innenfor læringspsykologi, hvor han jobbet med læring og meningsløse stavelser. Jeg ble delaktig og veldig engasjert i dette forskningsarbeidet.

Et par omveier

Selv om Bjerkan trivdes med meningsløse stavelser, var det ikke tvil om at han måtte til Oslo og Blindern for å bli psykolog. Slik gikk det ikke med en gang. Han ble nemlig innhentet av militæret og måtte til Setermoen i Troms for å avtjene verneplikten.

- Ofte er det slik at jeg tenker sakte, så da det var én måned igjen av tjenesten, fant jeg ut at jeg var militærnekter …

Dermed fikk han fem måneder ekstra siviltjeneste og ble sendt enda lenger nordover for å ta seg av et barn med autisme. Det ble til en tid han husker tilbake som meget begivenhetsrik og inspirerende. 

Ny åpenbaring

Endelig kunne Bjerkan dra til Oslo og fortsette med sine psykologistudier. Han var en av dem den gangen som valgte magistergradstudiet i stedet for embetsstudiet.

- Selvfølgelig måtte jeg være så spesiell, humrer han. -  Og så kom spørsmålet om hva jeg skulle skrive om i magistergraden? Heldigvis fikk jeg en ny åpenbaring etter et innlegg om stamming på Blindern. Dette må vel ha vært min fjerde åpenbaring? resonerer Bjerkan og tar en opptelling: - Først var det Jung, deretter meningsløse stavelser og så autisme. Ja, og så kom stamming som fjerde. 

Stamming passet godt inn i interessefeltet hans som dreide seg mer og mer om kommunikasjon, kommunikasjonsutvikling og tidlig kommunikasjon.

- Jeg tenkte at stamming bare kunne forståes ved å knytte fenomenet til kommunikasjon. I hvilke situasjoner og hva er det man snakker om når stamming oppstår? Jo viktigere det er det du skal si, desto større er sannsynligheten for stamming, forteller Bjerkan.

Ut i fra dette utviklet han en teori rundt begrepet «kritisk ord» og ble ferdig med magistergraden i 1975. Han fikk videre forskningsstøtte til et prosjekt om stamming og gikk etter hvert inn i en vitenskapelig assistent stilling på Blindern. I perioden før han flyttet til Tromsø underviste han mye i utviklingspsykologi og var veileder på mange hovedfagsoppgaver. 

Veilederrollen

Oppover årene er det ikke få som har fått veiledning på artikkel, oppgave eller avhandling av Bjerkan. En av hovedfagsstudentene han veiledet var Anne Nafstad, som i dag er forsker og spesialpsykolog ved Statped sørøst. Andre som har blitt veiledet av ham er for eksempel Dorrit Rosenkrantz og Elena Hauge, som begge har blitt psykologspesialister.

-Å være veileder har vært fint. Forutsetningen er selvsagt at «veiledningsofrene» syns at jeg forfekter noe fornuftig angående kommunikasjon og kommunikasjonsutvikling. De må mene at jeg står for en tilnærming som de syns det er faglig og teoretisk hold i. 

- I fjor fikk du og professor Frode Svartdal Helsefaks utdanningspris, og i 2012 fikk du en undervisningspris?

- Den siste du nevner var fra studentene på universitetet, ja. Det gikk på selve undervisningen min, antageligvis om jeg klarte å være nok underholdende og sånt.

- Apropos det å være morsom, du har din egen type humor?

- Jada, og det er helt ufrivillig, det er helt sikkert medfødt. Jeg har vanskeligheter for å snakke, uten å legge inn noe form for ironi og humor, sier han på sin lett gjenkjennelige trondheimsdialekt, selv om han ikke har bodd i trønderhovedstaden siden 1970.  

Bertils byvandring

På mange måter har Tromsø tatt over som hjembyen for Bjerkan. Han har blitt veldig glad i byen og dens mangfoldige tilbud. «Bertils byvandring» er blitt et eget begrep, og minst like populært å være med på som lønningspils.

- Jeg har likt meg i Tromsø fra første stund. Et eller annet med Tromsø minner meg om det gamle Trondheim, den gang også Trondheim var hyggelig. Jeg setter pris på at det er så lett å komme i kontakt med folk her i Tromsø. Man har store nok miljøer som gjør at du kan sitte å prate meningsfullt både på seminarrom på universitetet og på Jernbanestasjonen i sentrum. Og så er det noe med den nordnorske direktheten, en floskel selvfølgelig, men som jeg har opplevd.

Han husker spesielt godt en episode på Prelaten (en legendarisk kjellerpub) ikke lenge etter han hadde kommet til byen på midten av åttitallet.

- Jeg satt der ensom og forlatt i en mørk krok, men så bare ballet det på seg med folk. Etter hvert satt jeg inneklemt blant femten andre ukjente personer. De satt og pratet og diskuterte seg imellom. Jeg torde nesten ikke å gå og kjøpe noe for da hadde jeg mistet jeg plassen min. Plutselig var det ei dame som snudde seg til meg og sa: «Si mæ har du hatt meslinga?». Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle si, jeg hadde jo ikke sett noen av de menneskene før. Men jeg måtte bare svare at ja, meslinger hadde jeg faktisk hatt. Det hele endte med at jeg ble buden med på nachspiel, forteller Bjerkan og ler godt. 

Hjertesaker og hjertesukk

Bjerkan har en svakhet for begrepsanalyse og liker å flikke på definisjoner og betegnelser. Selv kaller han det et medfødt trekk av pedanteri. Han har et par-tre hjertesaker innen døvblindhet, som også har resultert i noen hjertesukk.

- Jeg har blant annet vært opptatt av tiltaksplanlegging for døvblinde, altså strategi for den enkelte bruker om opplegg og målsettinger. Om dette har jeg understreket særlig to ting: Betydningen av at alle ansatte drar i samme retning og at den døvblinde skal få et så godt liv som mulig. Det handler om viktigheten av subjektiv trivsel og livskvalitet. For uansett hvor godt du jobber med døvblinde så klarer du ikke å bli kvitt døvblindheten.

Når det gjelder språk og kommunikasjon, har han vært opptatt av et grunnleggende spørsmål: Er det noen med medfødt døvblindhet som har et språk?

- Med dette spørsmålet dukker det med en gang flere spørsmål: Ja, det spørs hva du mener med språk? På hvilke måter kan man kommunisere med døvblinde, kan de delta i likeverdig kommunikasjon? Ja igjen, det spørs hva du mener med kommunikasjon? Spør Bjerkan og fortsetter:

- Hvis jeg har bidratt med noe her så er det med begrepene sosiale samspill, eller enda enklere sosial kontakt. Og kommunikasjon som er en avansert variant av sosiale samspill. Jeg skrev en slags lurvete artikkel om dette, som ble et slags slagord, Kommunikasjon med og uten språk.

NUD i Dronninglund

I 1993 dro han for første gang til Nordisk Utdannelsessenter for Døvblindepersonale (NUD) i Dronninglund, utenfor Ålborg i Danmark. Bjerkan beskriver senteret som en internordisk institusjon av fundamental betydning for omsorg, habilitering og rehabilitering av døvblinde i hele Norden, både for medfødt og ervervet døvblindhet.

- Å komme ned dit i 93 var helt avgjørende for meg. Der nede drev de og diskuterte så fillan føyk, både i nordisk og internasjonalt sammenheng om hvordan døvblindhet skulle defineres. Jeg kom midt inn i denne diskusjonen. 

Den første nordiske definisjonen kom i 1992, mens den neste kom på slutten av nittitallet. 

- Den har jo gjeldt i mange år og så plutselig så får vi en ny definisjon fra Nordisk lederforum i fjor, som jeg er ganske kritisk til altså. Jeg har fått komme med mine kommentarer, men det virker ikke som det har hatt noe særlig effekt, avslutter han med et sukk. 

Manglende diagnose

Et annet sentralt tema for Bjerkan har vært spørsmålet om hvorfor døvblindhet ikke er godtatt som egen diagnose innenfor verdens to rådende diagnosesystem innenfor medisin og psykologi, DSM og ICD. Han har vært opptatt av hvor man skal få døvblindhet inn i disse systemene.

- Ta for eksempel Usher og CHARGE-syndrom, de er begge diagnostisk godtatte kategorier. Men ikke døvblindhet, som dermed blir en slags undergruppe, mens det egentlig burde vært overordnet selvfølgelig. Døvblindhet finnes liksom ikke innenfor diagnoseverdenen. Samtidig er døvblindhet innenfor det norske helsesystemet godtatt som noe som kan identifiseres, og gir anledning til en rekke sosiale og helsemessige rettigheter. Dette her er jo bare helt merkelig, etter min mening.

De som ønsker mer detaljer om dette tema, kan lese Bjerkans artikkel: «Døvblindhet - fra begrep til diagnose.» 

Fremover i døvblindefeltet

Bjerkan har et ønske om et mer samlet felt, som ikke er delt mellom helse og pedagogikk. Han ønsker at de to delene skal samarbeide mer og dra i samme retning. 

- Alle krefter burde settes inn på å få noen felles strategier, en felles plattform for alt arbeid innen døvblindefeltet. Dette er en av grunnen til at jeg savner gamle NUD veldig. Det hadde nemlig en veldig samlende funksjon og hadde kursing som gikk på alle mulige aspekter ved døvblindhet, sier han og poengterer: 

- På nittitallet tenkte jeg ikke på om vi jobbet med psykologi, pedagogikk, medisin eller hva nå det var. Hva holdt vi på med? Vi holdt på med døvblindhet, rett og slett. 

Spesialpsykolog Bertil Bjerkan står i Storgata i Tromsø. - Det må være noe eget med folk som kommer inn i døvblindefeltet og blir værende år etter år. Se for eksempel Randi Sørlie som har gått av med pensjon før meg. Hun er jo like engasjert og har samme type omsorg og omtenksomhet ovenfor døvblindeverden, som hun hadde for tjue- tretti år siden. Jeg har en stor, stor aktelse for de folkene som jobber i feltet, sier Bjerkan. 

Imponert over engasjementet

Han kommer til å savne mange sider fra sitt arbeid på døvblindefeltet, spesielt den sosiale kontakten med kolleger og brukerne. 

- Jeg må si at grunnen til at jeg har vært i over 25 år, og det som virkelig er rosverdig og imponerende, er folkene som jobber innenfor dette feltet. Særlig de som jobber på Regionsenteret her i Tromsø naturligvis, men vi ser dette litte granne også andre plasser i Norge, ler han og fortsetter:

- Mitt bidrag de siste årene har vært mye møter, kurs, konferanser og du kan sitte å jobbe med psykologistudenter på universitetet og anstrenge deg i timevis for å få i gang noe diskusjoner og utveksling av ideer, uten å lykkes. Men her på Regionsenteret er det bare å gå inn og si et eller annet, så braker det løs med diskusjon, aktivitet og ideer. Det bare popper opp, så lett som ingenting. Her i huset bør man holde munn, fordi det blir fort kaos med folk som skal komme med innlegg og forslag, he-he. Ja, det er like imponerende i dag som da jeg begynte.

- Hva er dine planer for pensjonisttilværelsen?

- Jeg får bedre tid, det er jo positivt. Hvis jeg får en emeritusstilling, så har jeg planer for mange nye og ufullførte artikler. Jeg kommer nok til å fortsette med å skrive, undervise og veilede innen døvblindefeltet en stund fremover. Ellers? Før i tiden spilte jeg en del sjakk, det er ikke umulig at jeg tar opp igjen den hobbyen. Jeg kan gå på de Opera-overføringene fra The Met på Verdensteateret. Det skumle er at jeg ikke kan tilbringe mer tid på Ølhallen og tilsvarende plasser enn det jeg gjør i dag. Men begrensingene der går vel på at jeg neppe får råd til det…  

 

Fakta om Bertil Bjerkan:

  • Fra Trondheim og bodd i Tromsø siden 1985
  • Gift. To barn og ett barnebarn
  • Fyller 70 år i sommer
  • Førsteamanuensis ved Institutt for psykologi, UiT Norges arktiske universitet, og 20 prosent spesialpsykolog på Regionsenteret for døvblinde i Tromsø
  • Har vært i døvblindefeltet i over 25 år
  • Fikk i 2016 Helsefaks utdanningspris sammen med professor Frode Svartdal