Aktivitet i mange former

Av Cathrine Ellefsrød

Bjørketun er en av Signo Vivos boliger for voksne med medfødt døvblindhet i Andebu i Sandefjord kommune. I november foreleste Veslemøy på Sense International Romania sin online-konferanse “Deafblindness during the Pandemic”. Temaet var “Opportunities and challenges”- om muligheter og utfordringer med tanke på å opprettholde meningsfulle aktiviteter i en bolig for personer med medfødt døvblindhet under pandemien. Veslemøy har gitt oss tillatelse til å gjengi og tilpasse deler av forelesningen i denne artikkelen. Målet er å gi leserne innblikk i erfaringer, og forhåpentligvis inspirere andre til å tenke kreativt.

Som i alt døvblindearbeid er sosial interaksjon og kommunikasjon grunnpilarene i arbeidet på Bjørketun. Veslemøy forteller: «Vi gir informasjon for å støtte beboernes forståelse av hvordan ting henger sammen; som hvor kommer kaffen fra, hvordan ender den opp i koppen min, og hvordan kan jeg fortelle noen at jeg ønsker en kopp kaffe? Vi ønsker å styrke den døvblindes evne til å uttrykke og dele behov, interesser og tanker. Vi må møte uttrykkene på en måte de kan føle, og det er ved å gi dem tilgang til vår kroppslige respons ved taktil berøring. Vi ønsker at beboerne skal oppleve at andre verdsetter deres tanker og uttrykk som viktige. Vi fokuserer på felles aktiviteter som hver enkelt finner interessant og meningsfull. Aktiviteter gir oss et utgangspunkt for dialog og kommunikasjon. Vi kan snakke om felles opplevelser».

(Det er Veslemøy Ytrestøyl som er på bildet til høyre.) 

Pandemi og smittevern medførte under den første nedstengningen at turnus måtte endres. Personalet ble delt i faste vaktlag. Arbeidstiden ble endret til 12 timers-skift, og det samme vaktlaget jobbet i 2-3 påfølgende dager. Dette ga nye muligheter, også når det gjaldt aktivitet. Det tar ofte tid å motivere til deltakelse og gi informasjon om gangen i aktiviteten. Den ansatte må «selge seg inn» som en person det er interessant å tilbringe tid sammen med. Veslemøy eksemplifiserer: «Vi kan ha en idé om en aktivitet som vi ønsker å invitere beboer til å dele med oss. Kanskje gå ut, lage et bål, lukte bålet, føle varmen, spise lunsj ved bålet. Vi må være tydelige på hva vi skal. Hva er det vi ønsker at de skal være en del av, hvordan kan vi motivere dem til å bli med?». Denne prosessen kan ta tid, og på et vanlig dagskift kan det være at man har kommet så langt som å pakke en ryggsekk og er klar til å ta på sko når kveldsskiftet kommer for å ta over.

Veslemøy forteller at de tidvis opplever at vaktskifter kan avbryte aktiviteten. Ved å jobbe 12 timers skift unngår man slike brudd. «Fordi de ansatte jobbet to eller tre dager på rad, hadde de mulighet til å planlegge og dele en aktivitet med beboeren og kommunisere om opplevelsen i etterkant. Kanskje det var varmt ved bålet og beboeren hadde følt varmen på leggene? Om ettermiddagen, eller dagen etter, kunne beboeren berøre leggen. Da hadde de ansatte mulighet for å gjenkjenne uttrykket som et minne om varmen. En medarbeider som ikke selv hadde deltatt i aktiviteten, kunne kanskje ikke gjenkjenne bevegelsen som et uttrykk for en indre tanke. Derfor er felles aktiviteter viktig som grunnlag for dialog og kommunikasjon», understreker Veslemøy.

Personalet på Bjørketun har troen på at det å samhandle i aktiviteter som personen med døvblindhet finner interessante og meningsfulle, gir en følelse av verdi og betydning. Veslemøy poengterer at de ansatte ønsker å formidle at beboernes interesse betyr noe, og at dette forhåpentligvis fører til motivasjon til å fortsette å uttrykke sine interesser og behov.

Personer med medfødt døvblindhet gjenkjenner og orienterer seg ofte ut i fra faste aktiviteter og opplevelser. Faste aktiviteter gir ledetråder om tid og forutsigbarhet i hverdagen.

Hvordan har så nedstenging og smittevernregler påvirket livet til beboerne på Bjørketun? Veslemøy fastslår at pandemien utvilsomt har gitt beboerne begrenset tilgang til kjente aktiviteter. De som liker å dra til byen for å handle, besøke restauranter og kafeer, eller spille bowling, har i perioder ikke kunnet det. Heldigvis har det hele tiden vært mulig å reise til stranden, lukte havet og føle sanden, lage bål og føle varmen.

En av damene på Bjørketun elsker å handle. Før pandemien hadde hun to faste dager i uken hvor hun kunne reise ut og kjøpe seg en ting hun hadde lyst på. I forkant av handleturene liker hun å diskutere med personalet hva hun skal kjøpe. Det kan for eksempel være en hårbørste, en såpe eller et par myke sokker. Hun bestemmer og ombestemmer seg gjerne flere ganger. Hun liker å velge butikken hun vil gå til, og dette gir henne noe å se frem til. Det er hun som har ansvaret for livet sitt. Hun får bestemme hvor hun skal gå og hva hun skal kjøpe. Hun opplever at noen lytter til hennes beslutninger.

Da koronapandemien kom, var det mange aktiviteter som ble begrenset. De ansatte måtte derfor bruke kreativiteten for å finne trygge alternativer slik at beboerne kunne opprettholde forventninger og forutsigbarhet.

Veslemøy forteller at for nevnte dame forble tirsdag en handledag. Personalet har vært kreative og organisert en «Korona-butikk» i et rom i Signo Vivos lokaler. De kjøpte inn forskjellige varer som hun kunne "kjøpe". På den måten var hun fortsatt i stand til å holde rede på ukedagene og ta egne valg. På samme måte har de tilrettelagt for hårklipp. En av de ansatte jobbet tidligere som frisør, og hun tilbød nå hårstell på Bjørketun, hvor de opprettet en “frisørsalong”.

Veslemøy roser de ansatte for å komme med alternative løsninger for å kunne gjennomføre aktiviteter under pandemien: «Siden sosiale sammenkomster i samfunnet ble stengt, måtte vi bruke våre egne fellesarealer på alternative måter. Vi har blant annet arrangert dansekvelder og rigget til en bowlingbane. Vi har til og med hatt vår egen pizzarestaurant der alle kunne lage sin egen pizza. 

Aktivitetsnivået er opprettholdt. De har vært gjenkjennbare, men de har vært arrangert på nye steder og vært utført i nye former. Det har gitt trygghet, oversikt og innbudt til gode samtaler. Det har vært viktig for oss at pandemien ikke skulle skape brudd i hverdagen, gi utrygghet eller uforutsigbarhet. En dedikert og motivert personalgruppe har klart å opprettholde kjente og betydningsfulle aktiviteter for beboerne, samt kommet opp med mange nye og spennende aktiviteter. Når alt kommer til alt er det bare våre egne grenser som stopper oss i å tilrettelegge for aktiviteter”, avslutter seksjonslederen entusiastisk.

(Bildet til høyre viser pizzalaging på Bjørketun.) 

• Signo Vivo er en del av Stiftelsen Signo- en diakonal, ideell stiftelse innen Den norske kirke. Signo gir skole, arbeid og helse- og omsorgstjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde.
• Signo Vivo har fire boliger for voksne identifisert med medfødt døvblindhet.
• Hver bolig inneholder fire eller fem leiligheter som kobles til et fellesområde med stue, vaskerom og kjøkken.
• Beboerne leier leiligheten der de bor. Beboerne mottar sosiale ytelser hver måned som gjør dem i stand til å betale for bolig, mat, medisin og andre nødvendigheter.