Grønn stær (glaukom)

Grønn stær (glaukom) er betegnelsen på tilstander som medfører synsfeltutfall på grunn av skade på synsnerven.

Årsakene til de ulike formene for grønn stær (glaukom) er ennå ikke fullstendig kartlagt. Det er et sammensatt og komplekst bilde, som kan forklares ut fra forhold i selve øyet og spesielle forhold i kroppen for øvrig. 

Arv kan også spille inn. 

Glaukom kan oppstå ved økt trykk i øyet (intraokulært trykk). Ved utvikling av sykdommen blir trykket i øyet høyere enn det nerveceller og andre celler inne i øyet tåler, og selve synsnerven ødelegges gradvis. Det kan oppstå betydelige skader i synsfeltet.

Synsfeltutfallene starter oftest som små flekker (skotomer). Ved mer fremskreden sykdom utvikler skotomene seg til større sammenhengende synsfelttap. 

Ulike typer

Man inndeler grønn stær på bakgrunn av om den er primærsykdommen eller om den er sekundær til en annen sykdom:

Primært glaukom

Ved primært glaukom er det tilsynelatende ingen annen sykdomstilstand i øyet som kan forklare trykkstigningen. Primært glaukom inndeles i åpenvinklet glaukom og trangvinkel/vinkelblokkglaukom. Man skiller altså mellom om kammervinkelen er åpen eller lukket. Medfødt primært glaukom er en sjelden tilstand, som også tilhører denne gruppen.

  • Primært åpenvinklet glaukom er vanligst. Den utvikles langsomt og symptomfritt over mange år og gir ikke symptomer før synsnerven allerede har blitt skadet og synsfeltutfallene er blitt merkbare. De fleste som utvikler åpenvinklet glaukom er eldre. 
  • Vinkelblokkglaukom, også kalt akutt glaukom, skyldes at kammervinkelen blokkeres og at kammervæsken derfor ikke dreneres. Dette skjer raskt og er meget smertefullt.
  • Medfødt (kongenitt) glaukom er en sjelden tilstand som kan oppstå hos barn fra 0–2 års alder. På grunn av en medfødt feil i kammervinkelen, hindres avløpet av kammervæske og skaper trykkstigning.

Sekundært glaukom

Sekundært glaukom er en følgetilstand av en annen sykdom. Viktigst av disse er uveitt og regnbuehinnebetennelse, samt andre systemiske sykdommer som diabetes mellitus. Sekundært glaukom kan også forekomme ved traumer mot øyet, for eksempel slag som ødelegger kammervinkelen og hindrer avløp.

Forekomst

Man regner med at ca. 2 prosent av befolkningen over 40 år har glaukom. Sykdommen forekommer i alle aldersgrupper, men hyppigere med høy alder. Mange har sykdommen uten å vite det. 

På verdensbasis er glaukom en av de vanligste årsakene til blindhet. 

Symptomer

Den vanligste formen for glaukom er en snikende øyesykdom. Utviklingen skjer vanligvis gradvis over tid og er nærmest symptomfri, inntil synsfeltinnskrenkningen blir så uttalt at man mister sidesynet. Glaukom er ofte ikke merkbar før synet er betydelig svekket. Ved senstadier kan også skarpsynet bli redusert. 

Ofte oppdages glaukom gjennom rutinemessig trykkmåling av øyet, hos øyelege eller optiker. Økt trykk er ikke alene indikator på glaukom, men er en vesentlig risikofaktor. 

Glaukom kan også oppdages tilfeldig i forbindelse med andre undersøkelser av øyet. Da ses ofte større skader på det ene øyet og mindre skader på det andre. Grunnen til at man ikke oppdager det før, er at det friske øyet «overtar» for det syke.

Vinkelblokkglaukom, eller akutt glaukom, gir derimot mange symptomer, slik som uklart syn, store øyesmerter, hodepine, kvalme og oppkast. Øyet blir rødt og pupillen lysstiv. Personen kan se regnbuer/fargede haloer rundt lyskilder. 

Felles for begge formene av glaukom er at synsnerven blir skadet, slik at deler av synsfeltet faller bort. Utfallet i synsfeltet kan bidra til at det blir vanskelig å orientere seg og ta seg fram på ukjent sted. Etter hvert kan det bli vanskelig å lese dersom sykdommen rammer begge øyne og skarpsynet.

Grønn stær kan medføre alvorlig synstap.

Behandling og tiltak

Utredning og behandling av glaukom skjer hos øyelege. 

For personer som har tilfeller med glaukom i familien, er det spesielt viktig å få utført en risikovurdering hos øyelege. Øyelegen kan også vurdere behovet for en oppfølgingsplan fra omkring 40-års alder. Siden sykdommen reduserer synsfunksjonen gradvis, er det viktig at den oppdages tidlig i forløpet.

Øyelegens utredning består av undersøkelse av selve øynene, synsnervene, måling av trykket, undersøkelse av synsfelt og kammervinkel.  

Behandlingen er forebyggende og gjøres for å redusere trykket inni øyet. 

Dette gjøres ved bruk av medisiner/øyedråper, laserbehandling eller operasjon. Noen ganger er det aktuelt med medisin i tablettform. 

En kombinasjon av flere behandlingsmetoder kan også være aktuelt. Det er oftest alvorlighetsgraden som avgjør behandlingsmetoden som blir valgt.