Audiogram

Et audiogram med diskanttap på begge ører

Et audiogram er et skjema der man legger inn resultatet av en hørselsmåling. Svarene vi får når hørselen blir målt, tegnes inn som en kurve og blir til audiogrammet. Kurven gir oss en visuell framstilling av hørselstapet.

Markeringene viser hvor høyt volum det må være på ulike toner for at vi skal oppfatte dem. De rene tonene som benyttes, har ulik frekvens og styrke, fra bass til diskant. Tonene måles i hertz (Hz) og lydstyrken i desibel (dB).

Resultatene på det høyre øret tegnes inn i audiogrammet med røde sirkler. Resultatene på det venstre øret tegnes inn med blå kryss. 

Et audiogram kan gi oss et bilde av hørselen, men det sier ingenting om hvordan den enkelte utnytter hørselsinntrykkene. To personer med liknende audiogrammer kan ha to svært ulike opplevelser av hørselen.

Luftledning og benledning

Et audiogram kan måles både via luftledning og benledning.

Luftledning betyr at lyden bringes inn i den ytre øregangen som lydbølger gjennom luft. I en testsituasjonen sitter man med øreklokker som simulerer lyd utenfra.

Benledning betyr at man bringer lyden inn via skallebenet til det indre øret. I hovedsak unngår man dermed å stimulere trommehinnen og ørebenskjeden i mellomøret. Man benytter et benledningsapparat hvor lyden bringes inn gjennom en vibrator man plasserer bak øret. I en testsituasjon kan vibratoren festes til en bøyle man har på hodet. Vibratoren bringer lyden inn til det indre øret slik at man får testet om hårcellene i det indre øret er intakte.

Lydstyrke

Lyder som omgir oss i hverdagen har forskjellig lydstyrke eller volum, og måles vanligvis i desibel (dB). Hvis alle svarene i en hørselsmåling ligger under 20 dB regnes det som normal hørsel. Vanlig tale målt på en meters avstand ligger i området rundt 60 dB. Høy musikk kan ligge rundt 100 til 110 dB og langt høyere enn det.

Grensen for hva som oppleves som ubehagelig lyd er individuell, men ved ca. 110 til 130 dB vil de fleste oppleve lyden som til dels smertefull. 

Frekvenser

Lydene som omgir oss er satt sammen av ulike tonehøyder eller frekvenser. For å angi hvilken tonehøyde eller frekvens en lyd ligger på, brukes måleenheten hertz. Når du vet hvor mange hertz en lyd ligger på, vet du hvor mange svingninger i sekundet som lydbølgen beveger seg med.

En tone med mange svingninger per sekund blir opplevd som lys. Vi sier at tonen har høy frekvens, og den refereres til som diskant. En tone med færre svingninger per sekund blir opplevd som mørk. Vi sier at tonen har lav frekvens og refereres til som bass.

Lydene som blir benyttet ved audiometri, og som man markerer i audiogrammet for å få fram en hørselskurve, er rene toner. Det innebærer at det blir sendt toner med kun en frekvens av gangen inn i øret på testpersonen. Testpersonen svarer på den laveste lyd de hører.

I talespråk og andre lyder fra omgivelsene, er lydbildet alltid sammensatt av mange toner med ulike frekvenser. Audiogrammet benyttes hovedsakelig til diagnostisering og til innstilling av høreapparat. Det kan imidlertid også være med på å gi en indikasjon på hvordan nedsatt hørsel kan oppfattes.