Du er her: Forsiden/Aktuelt

Fremmer taktilsansen

Hvordan gjøre verden tilgjengelig når taktilsansen begrenses?

Portrettbilde av kvinne med briller, fokusukelogo nede til venstre.

En av dem som har jobbet mye med tilrettelegging for aktivitet under strenge smitteverntiltak, er teamleder Petra Staschill hos Signo Vivo.

Tekst: Åsne Svimbil Mørken

Den pågående koronapandemien påvirker oss alle. Den begrenser vår frihet og mulighet til å delta i samfunnsliv og aktiviteter. Vi som hører og ser kan likevel gjøre mange av de samme tingene som vi pleier; vi kan lese, se på TV, lytte til fuglesang og musikk. Vi er ikke avhengige av taktilsansen for å få informasjon om verden rundt oss, slik mennesker med døvblindhet kan være.

Bygger relasjoner på tur

Petras arbeid sammen med personer med døvblindhet har det siste året vært preget av pandemien. Hun har opplevd stadig nye restriksjoner og retningslinjer som har endret mulighetene for aktivitet og opplevelser sammen med de hun jobber for. Til tross for smitteverntiltakene, forsøker hun å tilrettelegge for gode opplevelser sammen, gjerne på tur. Turene mener hun er en viktig aktivitet for å bygge gode relasjoner.

- Selve turen er viktig fordi det gir nye opplevelser; kroppslige, fysiske inntrykk. Det en døvblind erfarer med kroppen sammen med noen, huskes bedre. På denne måten bygges også relasjonen; vi har noe å snakke om fordi vi har opplevd noe sammen. Vi har noe å fortelle hverandre, et tema å diskutere, og noen som forstår akkurat det som ble gjort og som fortellingen handler om. Dette siste året har det imidlertid vært vanskelig å planlegge og gjennomføre aktiviteter og turer.  

Vanskelig å etterleve tiltak

Alle smitteverntiltakene har påvirket aktivitetene for dem Petra jobber med til daglig. For å redusere smitterisikoen, har de blant annet måttet gjøre vurderinger med tanke på hvor mange personer man bør kommunisere med.

- Smitteverntiltak som alle skal følge er på mange måter umulig for døvblinde å etterleve. Som døvblind er man helt avhengig av nærkontakt og å bruke taktilsansen for å kommunisere med omverdenen. Avstand er ikke mulig når man kommuniserer med taktilt tegnspråk. For å begrense smitterisikoen må man se på antallet personer den døvblinde er i kontakt med. Hvordan blir kontakten med og opplevelsen av verden rundt da? Opplevelser og kommunikasjon med andre blir nå gjenfortalt av meg som tolk. Å komme seg ut og kommunisere med andre er en del av selve aktiviteten. Vanligvis ønsker man som døvblindpartner å oppfordre andre til å ta kontakt, men den siste tiden har jeg måttet unngå dette og tolke selv istedenfor, for å redusere kontaktpunkter.

Utfordringer med taktilsansen

Petra understreker at vi alle er vant til å oppsøke det som skjer, oppleve endringen med kroppen, oppdage nyheter med taktilsansen, finne frem i butikken hva som skal handles.

- I butikkene henger det nå skilt med beskjed om at man ikke skal berøre det man ikke skal kjøpe – hvordan skal man gjøre det mulig for en med døvblindhet å finne frem til det som trengs å handles? Måten å orientere seg i verden på, er blant annet ved å bruke taktilsansen, for å finne frem. Kanskje det skal kjøpes noe jeg ikke vet hva er eller at jeg ikke forstår det som blir beskrevet?  Vanligvis er det mulig å komme inn bak en kasse og selv lete frem det man trenger, for så å legge det i hånden min. Det har vært vanskelig å få til nå.

Andre aktiviteter og opplevelser

Det at man er på færre arenaer og har bedre tid i hverdagen fordi man ikke skal rekke å være på jobb eller skole, kan bidra til at det oppstår nye aktiviteter og opplevelser.

- Jeg synes det har vært utfordrende. Jeg skal passe på at kontaktpunktene begrenses, samtidig som jeg skal legge til rette for gode opplevelser og aktiviteter for et menneske med døvblindhet. Det er viktig å sørge for god livskvalitet, og erstatte aktivitetene med noe annet, som også gir glede og mening i hverdagen og livet. Man prøver å kommunisere mer, når man har muligheten, for å opprettholde og utvikle kommunikasjonsevne. Men alt er redusert. Vi har ikke de felles turene å prate om, det begynner å bli lenge siden vi sist var på tur.

- På den andre siden kan situasjonen bidra til samtaler om hva man savner og ønsker å gjøre. Jeg har opplevd flere samtaler om drømmer og ønsker om turer, aktiviteter, familie og venner. Jeg har også opplevd å oftere ha samtaler om fortiden og hva som har skjedd gjennom livet. Det tenker jeg er naturlig, om man ikke har nye felles opplevelser å snakke om, da sitter man og snakker om fortiden, om opplevelser som har vært og som kan trigge det som savnes. En telefonsamtale med familien tolket av meg er ikke det samme som et fysisk møte.

Mer vekt på små aktiviteter

Petra forteller om de små aktivitetene, hjemme i hverdagen, som har fått et større fokus for å fylle dagene med mening.

- Vi drikker en kopp kaffe sammen, ser på gamle bilder, spiller et spill, snakker om det som har skjedd før. Kanskje har man et større behov for å sitte sammen fordi det ikke er andre opplevelser eller muligheter? Jeg synes det er vanskelig å skulle si nei til turer og begrense bruken av taktilsansen i butikken for en som bruker taktilsansen for å orientere seg. Hvordan oppleves det, å få gjenfortalt alt av meg, fremfor å gripe det taktilt selv?  

Portrettbilde av kvinne med briller, hun smiler lunt.

«Avstand er ikke mulig når man kommuniserer med taktilt tegnspråk.»