Mobildilla

Kvinne ved arbeidspult holder oppe to mobiltelefoner, en mot hvert øre.
Tora Tollefsen med sine mobiler og glimt i øyet på kontoret sitt i Tromsø. Foto: Roy-Morten Østerbøl.

Med to mobiler for hånd, er Tora Tollefsen klar for innsats.  

I vår nye spalte Rådgiverpraten ønsker vi å få et innblikk i arbeidshverdagen til NKDBs rådgivere. Det kan handle om stort og smått. Hva er de opptatt med for tiden, hvilke kvaliteter bør en rådgiver i døvblindefeltet ha og skjer det noe morsomt i jobben?

Først ute er rådgiver Tora Tollefsen fra Regionsenteret for døvblinde, Universitetssykehuset Nord-Norge. 

- Vi er i gang med et nytt arbeidsår, hva står øverst på din arbeidsliste nå?

- Kjedelig svar, rapportering og årsrapport.

- Okei, utenom det da?

- Jeg setter meg inn i noen nye saker akkurat nå siden jeg vikarierer for en kollega som er sykemeldt. Jeg er også med på å planlegge en familiesamling på Eikholt sammen med de andre enhetene i NKDB, det er alltid fint å kunne møte andre i tjenesten i brukerorienterte saker. Da kan man samle kompetanse og det kan oppstå faglige diskusjoner som er gunstige.

- Du tar en videreutdanning for tiden?

- Ja, en master i synspedagogikk og synsrehabilitering ved Universitetet i Sørøst Norge, det er et samlingsbasert studieopplegg lokalisert i Kongsberg og Gøteborg. 

- Hva syns du om studiet?

- Faglig spennende og veldig relevant for jobben. Mye arbeid. Jeg tar det på deltid, og som kjent betyr 50 prosent egentlig 70 prosent. Syn er et stort og komplisert fagfelt. Det har betydning for hvordan vi utvikler oss helt fra fødselen. Hva skal vi gjøre når synet ikke fungerer optimalt? Jeg merker at jeg har blitt litt «ødelagt» av å jobbe med døvblinde, for jeg tenker automatisk at casene våre også har god hørsel. Sånn sett får jeg en mulighet til å korrigere meg selv gjennom studiet.

- Hvilke kvaliteter vil du si er viktig for en rådgiver innen døvblindefeltet?

- En viss form for raushet må det være. Jeg tenker at det gjelder å finne det interessante, enten det gjelder system eller det enkelte menneske. Respekt må være med, og humor hjelper alltid. Alle som er rådgivere innen vårt felt må være glad i mennesker, man må ha en interesse for de andre, det er grunnleggende. Vi må ha en deletankegang og kunne gi av oss selv.

- Hvordan takler du motstand?

- Stikke hodet i sanda og vente til det går over, som alle andre? Nei, det er vel en fase først med pågangsmot og deretter se hvor lenge det varer? Man bør ha litt humor, det kan ikke skade, tror jeg. Alle kan vel føle seg litt maktesløse når de møter motstand, gjør de ikke?

- Antageligvis.

- Ofte trykker det utvendige på, mens en tenker at man burde reagere annerledes. En typisk indre konflikt. Slik er det vel ellers i livet også med motstand? Man bør balansere forventningene til seg selv, mot det som forventes utenifra. Å prate med noen er viktig. Ta ett skritt om gangen. Og hvis dette ikke hjelper, skyld på noen andre!

- Matpakke eller varm lønsj?

- Jeg er en matpakkeperson. Jeg faller veldig ofte tilbake på matpakka, også etter at jeg ble tynn og treningsjunkie. Jeg måtte gjøre noen livsstilsendringer for noen år siden, men matpakke ble med videre. Undervurder aldri brødskiva, den har berga liv.

- Har du et forbilde i arbeidssammenheng?

- Da må jeg tilbake til min tid i rus- og psykiatrifeltet, hvor jeg erfarte en raushet og nysgjerrighet som jeg fremdeles beundrer. Hos dem lærte jeg å jobbe jevnt og trutt når det butter imot. Å akseptere andre løsninger, enn de man selv har tenkt ut. At det tar tid å finne løsninger. Å være åpen for nye veier når det er behov for det. Tro kan ikke flytte fjell. Man må heller være villig til å gå rundt fjellet et par ganger.

- Hva er det morsomste du har opplevd i jobben din?

- Vi flyr mye i jobben vår. Da kan det skje mye artig. En gang på vei tilbake til Tromsø, jeg skal ikke nevne navnet på flyplassen, ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen. «Denne får du ikke med deg», sa en vekter og pekte på et grillspyd som lå i sekken min. Et grillspyd med teleskopstang som ikke hadde blitt oppdaget i Tromsø... Det ble en lang og god latter med vekteren. Jeg hadde ikke tatt den med vilje altså, den hadde sneket seg med i sekken min etter en båltur.

- Du må velge noe fra arbeidspulten din, hva og hvorfor?

- Mobilen! Jeg ville faktisk valgt den og pulsklokka mi fremfor brillene mine.

- Seriøst?

- Mobilen er livet mitt, den er stimuli for både hjernen og hendene. Mobilen er alle ting i ett, telefon, epost, kalender, Google, det er verden og «ingenting», som jeg kan ta på og fikle med. Jeg liker det taktile, jeg er en fikler. Hvis jeg er i en tankeprosess, er mobilen alltid i hendene mine.

 

Fakta om Tora Tollefsen

  • Rådgiver for medfødt og ervervet døvblindhet ved Regionsenteret for døvblinde, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) 
  • Barnevernspedagog med videreutdanning innen veiledning
  • Tar en master i synspedagogikk og synsrehabilitering ved Universitetet i Sørøst Norge
  • Har vært miljøarbeider i en barneverninstitusjon for ungdom
  • Jobbet som HR-konsulent i rus- og psykiatritjenesten  
  • Har arbeidet i en bolig for medfødt døvblinde i Tromsø kommune

Kvinne ved arbeidspult smiler og ser opp fra sine to mobiltelefoner.

 

"Tro kan ikke flytte fjell. Man må heller være villig til å gå rundt fjellet et par ganger."