Tekst og foto: Anne Wennberg

- Da jeg begynte å jobbe var det ikke så lenge siden forskning hadde slått fast at spedbarn er sosiale av natur, helt fra fødselen. Det forelå en del studier om samspillets betydning, og kvaliteten på samspillet. Det er jo normalt en finurlig balanse mellom natur og kultur når kommunikasjonen utvikles. Når barnet er født med døvblindhet utfordres denne balansen fordi foreldre og barn ikke så lett kan fange oppmerksomheten i hverandres ansikt.

Den unge psykologen ville få til noe der kommunikasjonen ikke kommer av seg selv:

- Å jobbe med dette feltet var rett og slett meningsfylt og utfordrende. Man må i rollen som kommunikasjonspartner bruke de sansene som fungerer og er felles: kropp, bevegelser og berøring. Både profesjonelle hjelpere og nærpersoner utfordres til å tenke hvordan man kan gi barnet en kroppslig-taktil tilgang til verden. Man må velge ut inntrykk man tror kan ha betydning for barnet, inntrykk som kan komme tilbake som spontane gestuelle uttrykk for kroppslige minnespor. I neste omgang kan man svare på spontane berøringsmønstre, bevegelsesmønstre og gester slik at de utvikler seg til alternative felles sosiale og kommunikative ytringsformer. Dette er vanskelig å få til uten hjelp av teoretiske begreper, video-opptak og video-analyse.

Observasjonsavdelingen

- Jeg lærte den måten jeg og mange kolleger fortsatt jobber med medfødt døvblindhet og kommunikasjon på, for lenge siden, den gangen jeg var ansatt ved Skådalen kompetansesenter. Der hadde vi en virksomhet ved observasjonsavdelingen som på alle måter var fagutviklende og forut for sin tid. 

Personer med medfødt døvblindhet utgjør en liten gruppe med store individuelle variasjoner. Profesjonelle hjelpere skal bidra til å oppdage den enkeltes kommunikative ressurser og styrke omsorgsmiljøet i å bygge videre på dem. Det krever først og fremst at man er sammen om å oppdage den enkeltes ressurser, og at man utvikler tilstrekkelig felles forståelse og felles tilnærming til kommunikasjon.

- Samarbeidet med foreldrene er veldig viktig. Samarbeidet mellom ulike profesjoner og fagfelt like så. Da jeg var på Skådalen jobbet jeg tett med både musikkterapeuter, spesialpedagoger og sosionomer.

Portrettbilde av kvinne ved gul yttervegg.
 

Forut for sin tid

Nafstad snakker varmt om årene hun hadde Skådalen kompetansesenter som sin arbeidsplass. Der fikk Skådalen skole for hørselshemmede, barnehagen, observasjonsavdelingen, og Skådalen skole for døvblindfødte utvikle seg under rektor Knut Arnesen. Han hadde tett kontakt med fagmiljøet innen døvblindhet i Danmark og flere andre land, noe som motiverte til utviklingen av det som var et godt, nordisk samarbeid.

Skådalen hadde tidlig en praksis med å filme samspillet, for lettere å kunne systematisere læringen.

- Det vi gjorde den gangen var forut for sin tid. Barn og foreldre og lærere kom fra hele landet. Vi kunne samarbeide om å forstå det enkelte barnet. Jeg og kollegene mine fra denne tiden, føler stor takknemlighet for det vi fikk være med på den gangen. Den perioden var viktig for å utvikle fagfeltet.

Nordisk samarbeid

Allerede på 70-tallet kom det nordiske samarbeidet på det døvblindefaglige feltet i gang, under Nordisk ministerråd. Folk fra hele Norden ble kurset på Nordisk Utdannelsessenter for Døvblindepersonale (NUD) i Dronninglund, utenfor Ålborg i Danmark. Nafstad og kollegene fikk en fantastisk mulighet til å utvikle fagfeltet i vakre omgivelser.

- Etter hvert underviste jeg der. Dette ble et sterkt fagmiljø. Jeg tror det at vi fikk gode rammebetingelser, skapte en forpliktelse og en motivasjon hos oss som utviklet fagfeltet i disse årene. Vi satte stor pris på det. Også finner og islendinger deltok, det var virkelig felles nordisk. 

Kvinne ved et tre, snø på bakken.
 

Norge i en særstilling

Ifølge Nafstad tar Norge godt vare på personer med døvblindhet. Mesteparten av ressursene til fagfeltet kommer fra Helse- og omsorgsdepartementet.

- Det er, så vidt jeg vet, unikt i verdenssammenheng, og det fungerer fortsatt godt. Norge er det eneste sted i verden der døvblinde som har rett til individuelle tjenester blir identifisert på individnivå. Et eget tverrfaglig team vurderer hver enkelt sak med, tanke på oppfølging med spesialiserte tjenester. Det gjelder ikke personer med aldersrelatert kombinerte sansetap og døvblindhet. Det er så vanlig at kunnskap og kompetanse må tilføres det lokale hjelpeapparat på systemnivå.

De siste årene har den ferske pensjonisten vært lærer for ansatte ulike steder, og veiledet studenter om kommunikasjonen på fagfeltet.

- Jeg har også jobbet med å utvikle faget videre. Det skjer hovedsakelig i nettverk nasjonalt, nordisk og internasjonalt. Jobben var mer klinisk og med nærkontakt da jeg jobbet på Skådalen.

Hun forteller at tilnærmingen i fagutviklingen er utforskende og inspirert av et sosialantropologisk perspektiv.

- Det kroppslig forankrede gestikulerende språket er robust og grunnleggende. Det kulturspråklig er mindre robust, forklarerer hun, og fortsetter:

- De aller fleste har tilgang til det gestikulerende språket, for det ligger så dypt i oss. Forskningen på døvblindefeltet rundt dette kan også si oss mye om det fundamentale ved det å være menneske. Jeg er fascinert av det grunnleggende menneskelige, det handler ikke bare om å hjelpe folk. Det er to sider som har gjort at jeg har valgt å bli i dette feltet et helt yrkesliv.

Framtiden

Anne Nafstad er optimistisk med tanke på framtiden. Hun mener det vil gå bra, fordi mange unge nå har en god grunnutdanning på masternivå fra ulike relevante felt. I Groningen i Holland har de en høyt spesialisert masterutdanning i døvblindhet, og her i landet er det også flere med sine utdanninger derfra.

- De kan mye som er gode bidrag, og ingen begynner i døvblindefeltet uten å være motivert. Jeg håper det kommer en relevant, poenggivende utdanning her i landet og i Norden også, ikke nødvendigvis eksklusiv, men relevant. Det er en utfordring vi jobber med. Neste generasjon vil finne sin vei. Det er mye å ta tak i.

Kvinne sitter foran bokhyller og ved en grønn plante.
 

Kunnskapsdeling

Hun bli beskrevet som faglig raus av en nær kollega gjennom mange år, og kommenterer det slik:

- Det synes jeg jo man skal være. Kunnskap er ikke en personlig eiendom, det er en kulturell eiendom.

Kunnskapsdeling har ikke minst vært viktig innenfor det internasjonale samarbeidet. Feltet er lite, med få personer med stor variasjon innad.

- Det er vanskelig å utvikle kunnskap og bli et sterkt fagfelt med en så liten populasjon. Det er derfor viktig med internasjonalt samarbeid, for ikke å drukne i større grupper. Det nordiske samarbeidet har vært aller viktigst, og gitt oss en grunnmur. Fagfeltet er enda mer sårbart i andre land.

Portrettbilde av kvinne ved gul yttervegg.

Avslutningen

Da Anne Nafstad skulle takkes av etter et langt liv innen det samme fagfeltet, ville hun heller ha en fagdag enn en fest. Men alt gikk ikke slik hun hadde tenkt seg:

- Det gikk ikke så bra, sier hun med en liten latter. Jeg liker ikke så mye oppmerksomhet om meg, og ville derfor heller avslutte med en fagdag der jeg skulle dele scenen med professor emeritus og mannen bak ASK (alternativ supplerende kommunikasjon), Stephan von Tetzschner, med påfølgende debatt. Men så ble det ingen debatt, bare mange taler. Det var jo veldig hyggelig. Jeg er både overveldet og takknemlig. Jeg fikk også en utmerkelse fra Deafblind International: Lifetime Achivement Award, forteller hun som allerede for mange år siden mottok Excellent Service Award fra samme organisasjon.

Priser og mange godord til tross, hun har ingen planer om å hvile på laurbærene.

- Det blir travelt ... Jeg vil være mer ute, lære mer fransk, og spille piano, forteller hun, og skjønner selv at det kan bli vanskelig å få klemt inn alt.

- Jeg kommer også til å skrive noe fag. Mye er ikke skrevet i døvblindefeltet. Det er helt greit å bli pensjonist, men jeg er glad hvis jeg kan fortsette å jobbe noe på prosjekter. Først og fremst gleder jeg meg til all fritiden.

Fakta om Anne Nafstad

  • Nylig pensjonert spesialpsykolog, som likevel skal jobbe noe framover
  • Siste arbeidsplass var Statped, avdelingene for kombinerte sansetap og døvblindhet, lokasjon Oslo  
  • Utdannet ved Universitetet i Oslo
  • Har jobbet innen døvblindefeltet siden 1982
  • Kommer fra Ullensaker, er gift og bor i Oslo

Kvinne ved yttervegg i sol.

«Neste generasjon vil finne sin vei. Det er mye å ta tak i.»