Ørnehjertet

Døvblind dame står utenfor inngangspartiet til sin bolig.
Inngang: Grete Røraas foran sin egen bolig på Enebakkneset. Foto av Roy-M. Østerbøl.

Grete Røraas metode er å være åpen. Ganske enkelt fordi livet er tøft.

Døvblind dame sitter med bein på spisebordet sitt og ler godt med armene godt utstrakt fra hverandre.

En stor latter møter meg da jeg en våt formiddag i oktober ankommer en hvit enebolig på Enebakkneset, et lite stykke utenfor Fetsund. Røraas har på seg en t-skjorte med en motorsykkelørn under en åpen hettejakke. Hun har Usher syndrom 1, er i praksis helt blind og har cochleaimplantat (CI) på begge ørene, men praten og spøkene flyr fort rundt henne. Dette er en person som har skjønt at livet er for alvorlig til å spare på lattersalvene.

Hun geleider meg inn i spisestua, hvor vi er hele seks personer som samles rundt et solid trebord. Håvard Kalseth er med som tegnspråktolk, mens BPA-assistentene Sølvi Hunes Skjærstad og Gerd Tellmann Aschim bidrar med stemmetolkning og utfyllende kommentarer. Faglig rådgiver Siw Knutstad har kjørt undertegnede fra hovedstaden til Røraas’ bolig. Egentlig er vi sju personer, for i etasjen over oss har hennes samboer Ove Kristiansen funnet seg til rette i husets eget røykerom.

Døvblind kvinne på sitt eget kjøkken sammen med faglig rådgiver, tegnspråktolk og to BPA-assistenter. Samling i spisestua, fra venstre: Håvard Kalseth, Siw Knutstad, Sølvi Hunes Skjærstad og Gerd Tellmann Aschim.   

Aktiv barndom

Røraas er opprinnelig fra Egersund og ble født hørende. Da hun var to-tre år gammel, la foreldrene hennes merke til at hun ikke hørte ordentlig. Hun ble tatt med til øre-nese-hals-lege for undersøkelse, hvor det ble konstatert at hun hadde mye voks og betennelse i ørene. 

- Legen stakk hull på betennelsen og hørselsnervene til ørene mine ble ødelagt. Jeg fikk store smerter. De gav meg høreapparat og mamma lærte meg alfabetet, slik at vi kunne kommuniserer med papirlapper. Jeg var en aktiv jente i barndommen, som unger flest, forteller Røraas.

- Hvordan var synet ditt den gangen?

- Hvis jeg lekte politi og røver på kvelden, kunne jeg ikke se noen ting. Jeg måtte alltid holde fast i noen av vennene mine og få hjelp av dem. Da jeg var ute og syklet, kunne jeg merke en slags tåke på mitt høyre øye.

Moren sendte henne til øyelege i Stavanger på 80-tallet. Hun fikk da konstatert grå stær på det høyre øyet, og ble operert i 1986. Ikke veldig lenge etter fikk hun det samme på sitt venstre øye også. Synet hennes har gradvis forverret seg med årene. I 1996 fikk hun irreversibel grønn stær, samtidig ble det konstatert at hun hadde Usher syndrom 2 og hun ble registrert døvblind.

Døvblind dame forteller noe med hjelp av tale og tegnspråk.

Døvblind dame forteller noe med hjelp av tale og tegnspråk.

Døvblind dame forteller noe med hjelp av tale og tegnspråk.

Forberedelse er nøkkelen

Da hun passert førtiårsalderen og synet ble mye dårligere, begynte hun å øve på forskjellige aktiviteter, som for eksempel å sette på vaskemaskinen i blinde eller å rulle seg en røyk med skjerm foran øynene. På denne måten oppdaget Røraas samtidig et alvorlig følgeproblem: Balansen.

- Jeg hørte ingenting og slet med å henge opp klær på tørkestativet. Selv om forvirringa var stor i starten, lærte jeg meg litt og litt etter hvert. Jeg tror det er best å forberede seg på sansetapene, før man mister syn og hørsel helt.

Det var gjennom Ove hun oppdaget CI. Han har selv denne type hørselsimplantat og likte det bedre enn vanlig høreapparat. Helsevesenet mente imidlertid at dette ikke ville passe henne, spesielt på grunn av fare for komplikasjoner. Hun dro personlig til Øre-nese-hals-avdelingen på OUS-Rikshospitalet og protesterte.

- Jeg forklarte dem at jeg er en sterk person, selv om mine sansetap har gitt meg mye angst. Jeg ville ha muligheten til å kunne prate med hørende. De lovte å undersøke saken og etter en stund fikk jeg vite at jeg kunne opereres. Jeg fikk CI og det har bare vært helt herlig. Nå kan jeg gå overalt, for jeg hører det samme som jeg ser. Hvis Ove lager middag, kan jeg rydde og ta ut av oppvaskmaskinen, for eksempel. Jeg har blitt mer selvstendig med CI.

Døvblind dame viser fram sitt cochleaimplantat (CI) på venstre øre.

Døvblind kvinne viser fram CI på høyre øret. Fornøyd med cochleaimplantat (CI). Grete Røraas har fått operert inn CI på begge ørene sine. 

Ble sendt på internatskole

Røraas ble sendt på Skådalen offentlige skole for døve i Oslo da hun gikk på barneskolen på sekstitallet. Første gangen dro hun dit sammen med foreldrene sine.

- Internatet var veldig gammelt. Mange av elevene brukte tegnspråk, noe jeg ikke kunne da. Jeg ble veldig forvirret og ville til mamma. Noen sa at jeg skulle hilse på lærerne. Stemningen var veldig rar, selv om mamma og pappa var der.

Etter noen dager reiste foreldrene hennes tilbake til Egersund.

- Jeg lette og lette etter dem, hvor ble de av? En lærerinne så at jeg gråt masse. Heldigvis var hun en snill, varm og omsorgsfull person. Hun tok godt vare på meg. Jeg lærte meg etter hvert tegnspråk. Det var masse aktiviteter og barneleker på skolen. Med tida likte jeg meg veldig godt på Skådalen.

Moren til lærte seg også tegnspråk, men ikke faren. Hun måtte lese på leppene for å forstå ham.

Portrettbilde av døvblind dame, hun holder pekefingrene sine mot hverandre.

Skolefrustrasjoner

Etter ti år på Skådalen, flyttet Røraas til Bergen og Bjørkåsen videregående skole. Der ble det oppdaget at hun ikke så godt i mørket. Hun hadde blitt veldig nærsynt. Det måtte være godt med lys, ellers hadde hun problemer med å se ordentlig.  

- Jeg satt veldig langt unna kateteret, hvor lærerne sto og skrev så smått på tavla. Jeg sa ifra, men problemene mine ble ikke forstått og respektert.

Hun ble flyttet frem i klasserommet, som var en forbedring, men ikke nok. Noen av lærerne brukte ord og uttrykk som hun ikke forsto og heller ikke fikk ordentlig forklaring på.

- En dag ble jeg irritert, smalt med døra og dro til øyenlegen. Jeg fikk meg kikkertbriller og med dem klarte jeg å lese bedre.

Døvblind kvinne forklarer noe engasjert med tegnspråk, solstripe utenfra treffer hennes ansikt og hender.

Snekker Røraas

Bjørkåsen var den gang på syttitallet en offentlig yrkesskole for døve med toårig undervisningstilbud for snekkere, skomakere og skreddere.

- Jeg hadde lyst til å bli snekker. Mamma foreslo jobb på en dør- og vindusfabrikk. Jeg var ikke enig med henne, for jeg fryktet å bli isolert som den eneste døve på den fabrikken.

Hun dro i stedet til Stavanger. Året hadde blitt 1975. Hun fikk seg bolig i et hybelhus for døve i siddisbyen. Arbeidsformidlingen kom på besøk og lurte på hva hun ville jobbe med.

- Jeg fortalte at jeg ønsket å bli snekker eller noe med håndarbeid. De syntes ikke det bare var enkelt, siden jeg var døv og hadde dårlig syn.

Camaro og Blåmann

At Røraas har tunge dager, skjuler hun godt bak smittende humør og masse energi. På et tidspunkt under intervjuet tar hun og rådgiver Knutstad en dans sammen i stua. Hun elsker å prate, og har stor sans for tullprat. Bil er en annen lidenskap, som hun deler med sin samboer. De har en amerikansk Camaro kabriolet sammen.

- Jeg har også min egen bil, Blåmann, som assistentene mine kan bruke hvis jeg vil ut på tur. Vi kan dra til Europris for å handle, gå på kafe eller besøke venner. Hver tirsdag kjører jeg og én av assistenten mine til en audiopedagog for taletrening. Jeg og Ove pleier å dra på bilferie sammen og besøker for eksempel familien min i Egersund.

Gruppebilde av fem personer, fire kvinner og en mann med caps. Samling i stua, fra venstre: Siw Knutstad, Sølvi Hunes Skjærstad, Grete Røraas, Gerd Tellmann Aschim og Håvard Kalseth. 

Lette etter latteren

På midten av nittitallet hadde Røraas bosatt seg i Hønefoss, men pleide jevnlig å dra til hovedstaden på Kalle pub, et treffsted den gang for mange døve, blant annet en mann ved navn Ove.

- Jeg var der en kveld da han kom innom. Jeg kjente ikke ham da, men vi hadde felles venner og han kjente igjen latteren min. Du skjønner, vi hadde tilfeldigvis møttes mange år tidligere og han husket måten jeg lo på. Han skulle finne den jenta med den spesielle latteren. Noen måneder senere etter den kvelden var vi et par. Året etter flyttet jeg til Nerdrum her på Fetsund. Jeg er så glad for at han fant meg. 

Døvblind dame smiler og retter på luggen.

Døvblind dame sitter i lenestol med skumball på hodet. Hun tuller og ler.

Fotballgal

I barndommen spilte Røraas fotball nesten hver dag da hun gikk på Skådalen skole. Hun har spilt både forsvar og angrep for Stavangerlaget Vidar, med nummer elleve på ryggen. Som opprinnelig egersunder, er hun selvfølgelig Viking-supporter. Hennes fascinasjonen for Manchester United har vært mer kronglete, selv om det i utgangspunktet egentlig ikke var noe tvil.

- United-spilleren Georg Best var størst da jeg gikk på Skådalen. Men gutta i klassen min ville ikke at jeg skulle heie på ham eller United. De ville at jeg skulle holde med Nottingham Forest, selv om jeg ikke likte det laget. Så ble jeg sammen med Ove som er United-fan, og fra da av har jeg i hvert fall heiet på dem.

- Hvordan deler dere fotballinteressen?

- Jeg kunne se på TV da jeg enda bare var nærsynt. Jeg pleide å rope masse når jeg så på kamp, også da vi bodde i en loftsleilighet på Gan. Men synet mitt ble bare mer og mer tåkete. Jeg begynte å ta tak i hånda til Ove. Hvorfor gjør du det, spurte han. Jeg ser ingenting, svarte jeg. 

Lagarbeid på hjemmebane

Ove begynte å tolke kampene og alle andre typer med sport for henne ved hjelp av taktilt og haptisk tegnspråk. Sammen har de utviklet et unikt system, hvor kampforløpet blir forklart i hendene til Røraas.  

- Jeg har full oversikt over alle spillerne, hele banen med mål, midtbane, sidelinjene og spillets gang. Ove tolker kampene fortere og fortere for meg, det er veldig morsomt, forteller Røraas og viser hvordan det foregår med hendene til tolken Kalseth.

Les mer i denne artikkelen i Romerikes blad: Grete er blind, døv og elsker fotball på TV

Portrettbilde av døvblind kvinne, fra venstre side.

Tiden i Oljedirektoratet

Arbeidsformidlingen tok likevel kontakt på ny og lurte på om hun ville jobbe for Oljedirektoratet. De hadde den gang et eget hustrykkeri. Formannen het Tor Inge Ottosen.

  • Jeg spurte ham: Jeg er døv, går det greit? Hvordan skal vi kommunisere, spurte ham tilbake. Jeg er flink til å avlese munnen, så hvis du prater tydelig vil det gå bra. Ellers kan du bare skrive hva du vil på et papir til meg. Det var greit for ham. Jeg lurte på om vi skulle ordne en avtale. Nei, du kan bare starte med en gang, sa han.

Hun lærte seg raskt forskjellen på ulike papirtyper og papirstørrelser, bruk av plastrulle og hvordan kopimaskinen fungerte. Hun visste akkurat hvor lys eller mørk kopiene skulle være.

- Jeg og Hauge ble meget gode kolleger. Vi var fire til sammen på det arkivet. Meg og tre menn.

I sju år jobbet hun i Oljedirektoratet. På grunn av omorganisering ble trykkeriet nedlagt.

Portrettbilde av døvblind kvinne.

Døvblind kvinne holder hendene foran ansiktet, hun er alvorlig.

Ville jobbe mer

Røraas fikk seg jobb på vernebedriften All-Service, med ansvar for maskinene i lagerhallen deres. Hun snekret også krabbeteiner for dem. En dag forstuet hun armen sin på jobb, og på samme tid slo ryggen seg vrang. Legene mente at hun ikke burde jobbe mer og heller bli ufør, noe hun ikke ønsket i utgangspunktet.

- Jeg dro hjem til mamma og hun sa at jeg burde tenke meg om. Etter hvert ble jeg enig, og tenkte okei da kan ikke jeg jobbe mer. I 1985 ble jeg uføretrygdet.

- Savner du arbeidslivet?

- Ja-jo. Jeg hjelper Ove med å gjøre ting her hjemme. Jeg holder på inne på kjøkkenet, jeg vasker klær og sånt. Det går bra med meg.

Trappeskrekk

I 1991 var hun utsatt for et nytt uhell, et stygt trappefall på vei ned til en T-banestasjon i Oslo.

- En venn holdt meg i armen ned trappa, men snudde seg plutselig for å snakke med noen bak oss. Akkurat det du ikke skal gjøre når du ledsager noen. Jeg snublet på det siste trinnet, ramlet og knakk begge hendene mine. 

Etter det stygge fallet, ble Røraas nervøs for trapper, særlig hvis hun ikke kunne støtte seg til rekkverk eller gelender.

Døvblind dame står i et karnappvindu.

Døvblind kvinne går ned en trappegang til kjeller.

Men Mike

Røraas ordnet seg førerhund etter trappefallet, og ble mer trygg da hun var ute og gikk. På denne tiden bodde hun og Ove i et hus som de kjente veldig godt i Fetsund. Omstendighetene ville det imidlertid slik at de i 2011 måtte flytte til en loftsleilighet i Gan, noen mil unna.

- Jeg slo hodet mitt hele tiden der, for det var masse skråtak i leiligheten vår. Det passet ikke så godt med førerhund der heller. Jeg ble veldig forvirret over alle de nye og ukjente veiene. Jeg klarte ikke en gang å gå til postkassa alene.

Så måtte hunden avlives på grunn av kreft. En ny førerhund var ikke aktuelt for Røraas.

- Men vi har Mike da, som er en liten kosehund. Huff, jeg var uheldig da han var valp og tråkket på den ene labben hans. Han vet altså at jeg ser dårlig. I dag bjeffer han til meg for å si ifra hvor han er, eller hvor han vil ha maten og vannet sitt. Mike er en klok, liten hund. 

Endelig husvarm

Huset til Røraas ble kjøpt for et par år siden, da undersøkte hun og Ove hele boligen meget nøye. Den forrige eieren viste dem alle rommene og rundt på eiendommen. 

- Oi, huset var stort. Romslig garasje, med egen bod for ved. Inni huset begynte vi med å se oss rundt i gangen og på kjøkkenet. Vi fikk ta på alt. Jeg gikk rundt i huset og kjente på veggene, telte opp skritt fra den ene sida av rommene til den andre. Gikk frem og tilbake. Hele andre etasje og kjelleren ble også utforsket.  

Selv om alt dette er viktig, er noe enda viktigere:

- Jeg må alltid vite hvor toalettet og kjøkkenet er, slik at jeg på egenhånd kan komme meg frem og tilbake til sofaen.

Verdens beste privatlærer

Det er ikke veldig mange hjelpemidler i huset til Røraas. Hun har en dørklokke som hun hører med hjelp av CIen, samt vibrerende hvit stokk og vekkerklokke. For henne betyr en elektronisk leselist koblet til mobilen spesielt mye.

Døvblind dame bruker leselist med punktskrifttastatur til sin mobil.

- Det er faktisk 13-14 år siden jeg begynte å lære meg punktskrift. Jeg har gått på ulike kurs, blant annet på Eikholt. Da har det vært på papir. Jeg fikk litt nok av det. Jeg ville heller bli flinkere med leselist til mobilen min.

- Hvorfor?

- For å følge med på nyheter, Facebook, bruke e-post og Vipps og finne fram til TV-program. Jeg bruker mye kalenderen på mobilen. Jeg følger med på værmeldingen om det blir varmt eller kaldt ute. Jeg har verdens beste lærer: John Ulriksen fra Eikholt, han kommer hit og er veldig tålmodig. I begynnelsen var jeg ofte forvirret, og meldingene mine kunne sendes til feil personer. Nå har jeg lært meg å bruke SMS med leselist, takket være Ulriksen. Han hjelper meg også med å oppdatere programvare på mobilen og PCen min.

Bruk av leselist med punktskrifttastatur til mobil.

Biter ikke

Døvblind dame skrattler sammen med sin tegnspråktolk.

En gang ble Røraas kalt heldiggris, fordi hun turte å fortelle om sansetapene sine.

- Det motsatte blir helt feil, for da kan omgivelsene dine gå rundt og tro at du har det helt greit. Vi bør være åpne om problemene våre og ikke skamme oss. Livet er tøft. Man er ofte avhengig av andre, slik er det bare. Samfunnet er heldigvis mer åpent nå enn tidligere.

Livet har i det hele tatt ført henne inn i noen absurde situasjoner. En gang hun var på handletur i Fett, var det en dame som trodde at hun og assistenten hennes sloss.

- Jeg måtte forklare henne at vi kommuniserte via tegnspråk, at assistenten min formidlet det jeg ikke ser og hører. Å-ja er det slik, svarte damen. Du får prøve selv, jeg biter ikke. Jeg lærte henne flere tegn som «hei», «hus», «hyggelig» og sånt, humrer Røraas.

En tid for alt

Fremtiden er ikke noe Røraas ønsker å bruke mye tid og krefter på i dag. Den kommer uansett, som hun selv sier.  

- Jeg er forhåpentligvis i fin form og fremdeles aktiv. Jeg gjør sikkert mye av det samme som nå.

- Hvilke tre ting ville du tatt med deg til en øde øy?

Det blir helt stille rundt det folksomme spisebordet før hun peker mot tinningen og svarer kontant:

- Boom!

Igjen blir det helt tyst, før Røraas sakte begynner å le sin karakteristiske latter.

- Bare tre ting? Jeg måtte vel tatt med meg en av assistentene mine, pluss min en egen pute. Og ja en tannbørste, siden jeg har fått meg nye tenner.

Døvblind dame skrattler sammen med sin tegnspråktolk.

Fakta om Grete Røraas

  • 67 år
  • Opprinnelig fra Egersund
  • Bor utenfor Fetsund, sammen med Ove Kristiansen
  • Har diagnosen Usher syndrom type 1 og er registrert døvblind
  • Gikk på Skådalen offentlige skole for døve i Oslo som barn. Barneskole: 1963-1970. Ungdomsskole: 1971-73.
  • Har jobbet på et trykkeri i Oljedirektoratet i Stavanger fra 1975 til 1982
  • Ble uføretrygdet i 1985
  • Har tilgang på fire BPA-assistenter, to faste og to vikarer
  • Digger bil, fotball og ørner

Portrettbilde av døvblind kvinne foran sin egen bolig.

Portrettbilde av døvblind kvinne foran sin egen bolig.

Døvblind poserer utenfor sitt eget hus.