På besøk i Rødbygget

I Trondheims første nygotiske bygning ligger det nasjonale museet for døves og hørselshemmedes språk, kultur og historie. Fra 1855 til 1991 huset denne vakre bygningen Trondheim offentlige skole for døve, mest kjent som bare døveskolen. I slutten av oktober fikk NKDB en flott og lærerik omvisning på museet av planleggingskoordinator Malin H. Søreide. I følge henne har det gått elever med kombinert syns- og hørselsnedsettelse på døveskolen, mens andre elever har i voksen alder blitt døvblinde.

Søreide forteller om døveskolens og Rødbyggets mangfoldige historie. 

Norsk døvemuseum utmerker seg med et stort innhold, selv om det rent fysisk er et tett og nært museum. Foruten resepsjonen består museet av tre ulike rom. To av rommene er utstillingsrom med tematiske soneinndelinger, hvor de døves historier er dokumentert fysisk og digitalt. Besøkende kan betrakte historiske bilder og kjenne på flere utstilte gjenstander, eller sette seg ned å gjennomgå arkivert materiale på datamaskiner.

Et rom kalles Rom X og er et aktivitets- og formidlingsrom, hvor en tegnspråklig omviser guider publikum gjennom en visuell kommunikasjon. Resepsjonen fungerer også som utstillingsarena med flotte fotografier fra døveskolen, detaljert tidslinje om døve-historikken på en av veggene og egne aktivitetssoner for barn.

- Dette er et annerledes museum, hvor vi har tett dialog med alle besøkende. Vi ønsker at folk skal bruke kroppen sin når de er her. I hele desember skal vi vise julekalenderserien «Vertshuset Den Gyldne Hale» på Rom X, forteller Søreide. 

Formidlingsscenen Rom X. 

I det første utstillingsrommet er en egen sone viet døvblindhet. Gjennom bilder, video, gjenstander og fortellinger får vi innblikk i norske døvblindes historier og opplevelser. En bunt med kvister er vitne om døvblinde Andreas som bodde på en gård og ville være til nytte. Han bandt et bånd fra stua til vedskjulet, slik at han enkelt kunne få ordnet praktiske bunter med opptenningskvist til familien sin. En annen historie handler om døvblinde Synnøve som ble misforstått og lagt i tvangstrøye på institusjon. I ren fortvilelse gnagde hun hull i gulvbelegget. Det gikk heldigvis bedre med henne senere, og hun ble blant annet dyktig til å brodere.

Egen sone for døvblindhet.  - Vi skjuler ikke de vonde historiene her, da også disse fortellingene er en del av historien, forteller Søreide.

På en skjerm vises en svart-hvitt-film om da Hellen Keller besøkte Oslo, sammen med sin ledsager. Vi ser hvordan de kommuniserer ved hjelp av taktilt tegnspråk. Like ved henger en taktil skulptur av Ragnhild Kåta og hennes veileder Petra Heiberg. På grunn av skarlagensfeber mistet Kåta syn, hørsel og smakssans som treåring. Hun ble naturlig nok traumatisert av opplevelsen, men fikk etter hvert begynne på døveskolen i Hamar. Her utviklet lærer og skolebestyrer Elias Hofgaard en metode som lærte Kåta å snakke, skrive og lese på lepper ved å legge hånden mot munnet til den som pratet. Denne metoden ble etter hvert kjent, og ble senere brukt for å lære opp Helen Keller.

- Vi har tatt over en del materiale fra blindeskolen da den ble lagt ned, og vi håper at vi etter hvert også kan åpne et Blindeskolehistorisk museum på lik linje med Døvemuseet vi har her i dag, røper Søreide og forteller samtidig at de er en del av Sverresborg Trøndelag Folkemuseum som igjen er en del av Museene i Sør- Trøndelag.

Vaskeriet i bakgården. 

I etasjen over døvemuseet har Trondheim kommune sitt Ressurssenter for syn og hørsel sine kontorer. Vaskeriet, kommunens dagtilbud for døvblinde, holder til i en mindre mursteinsbygning i bakgården. Denne bygningen var faktisk vaskeriet til døveskolen i gamle dager. På motsatt side av bakgården har NTNU undervisningslokaler, imidlertid ikke for tolkeutdannelsen, som er lokalisert på campusområdet Dragvoll.

I museet vises en illustrasjon av en behandlingsmetode som ble brukt bla i Norge på slutten av 1800- tallet. Metoden var en strømbehandling og heter Galvanisme. Denne virket ikke, og de sluttet fort å bruke den. Likevel vet man at det reiste en del kvakksalvere rund i Norge og tjente penger på metoden i årene etter dette. Dette er groteske eksempler på hvilen urett og kunnskapsløshet døvhet har vært utsatt for opp i gjennom historien.

Teater og idrett har alltid vært en viktig del av de døves kultur og historie. 

Sovesalene var et frirom for tegnspråk da døveskolen ikke praktiserte tegnspråk. -  I mange år var det en rådende tankegang at døve barn skulle gjennomgå taletrening og ikke bruke tegnspråk. Mange elever på døveskolen opplevde dette som veldig vanskelig, og minnene knyttet til denne perioden er ikke så gode. Men det er også viktig å huske at flere elever hadde utbytte av denne metodikken, understreker Søreide. 

To opplyste illustrasjoner i Rom X som viser bruk av tegnspråk.

• Ligger i Bispegata 9b på Kalveskinnet i sentrum av Trondheim
• Åpent på onsdag, torsdag og lørdag
• Egen døvekafe på lørdager, som er drevet av museets venneforening og åpen for alle interesserte
• Mesteparten av skriftlig informasjon er også tilgjengelig med lyd eller braille/punktskrift
• Førerhunder er velkommen til museet