Tekst: Gro H. Tønsberg
Rehabiliteringsbehovene hos eldre med kombinerte syns- og hørselstap er i stor grad sammensatte og komplekse, og tjenesteapparatet består av mange aktører. Ofte er rehabiliteringstilbudet for sansetap enten knyttet til et synstap eller til et hørselstap, og mer sjelden til en tjeneste med kunnskap om at det kombinerte sansetapet er en egen funksjonshemning med komplekse utfordringer i dagliglivet. Dette kan antyde en utfordring for rehabiliteringstjenestene i Norge.
Lignende forhold
I Sverige ble det i 2020 publisert resultater av en undersøkelse som så på forekomst, diagnoser og rehabiliteringstilbudet knyttet til sansetap hos eldre mennesker over 65 år i to store fylker (Lundin et. al 2020) og resultatene er sannsynligvis også relevante for norske forhold. Studien hentet data fra medisinske journaler på syns- og hørselsklinikker, spørreskjema i ikke-statlige ideelle organisasjoner samt analyser av data fra det svenske kvalitetsregisteret for hørseltap hos voksne.
Resultatene viser at antall eldre med kombinerte sansetap (DSL – Dual Sensory Loss) sannsynligvis er underrapportert. Tjenestene som per i dag tilbys personer med aldersrelaterte kombinerte sansetap kommer i stor grad fra enten tjenester og klinikker knyttet til syn, eller tjenester og klinikker med primært fokus på hørselstapet. Helsepersonell har noe kunnskap om synstap eller hørselstap, men er i mindre grad trent til å se de to sansetapene som en egen funksjonshemning.
Rehabiliteringstjenester
Basert på funn fra undersøkelsen i Sverige kan det se ut til at det er mangel på kompetanse om at de to sansetapene gjensidig forsterker hverandre, selv om de enkelte tapene hver for seg kan fremstå som milde eller moderate. De funksjonelle konsekvensene av det kombinerte sansetapet blir således ikke fanget opp i hjelpeapparatet, og dermed tilbys det enten synsrehabilitering eller hørselsrehabilitering.
Tjenestene består i stor grad av tilpasning av enten syns- eller hørselshjelpemidler og tar i liten grad hensyn til at et kombinert sansetap skaper flere og andre utfordringer i dagliglivet enn et sansetap alene. Områdene som blir særlig berørt omfatter kommunikasjon, tilgang til informasjon og muligheten til å kunne bevege seg trygt og fritt. For mange vil syns- og hørselstapet innebære en stor grad av livsomstilling. Det vil også være behov for kompetanse innen rehabilitering som er knyttet til psykososiale aspekter i hverdagslivet.
Behov i fremtiden
Siden det antas at tallet på eldre over 65 år vil dobles i løpet av de neste 50 årene, er det grunn til å være bekymret for rehabiliteringstilbudet til eldre med kombinerte sansetap. Den økte forekomsten av aldersrelaterte syns- og hørselsproblemer gjør at sannsynligheten for at sansetapene i kombinasjon også vil øke. Når hjelpeapparatet ikke har kunnskap om konsekvensene av et dobbelt sansetap, kan det føre til store problemer i hverdagslivet til mange eldre mennesker. Hjelpeapparatet vil heller ikke kunne identifisere disse personene uten nødvendig kunnskap og det blir viktig at de ulike fagdisiplinene innen rehabilitering samarbeider. Uten tilstrekkelig kompetanse i hjelpeapparatet kan disse problemene feilaktig bli omtalt som mental svikt hos individet, og rehabilitering vil ikke bli tilpasset utfordringene som et kombinert sansetap gir.
Vekt på kurs og kompetanse
Utilstrekkelig rehabilitering kan resultere i dårligere helse og livskvalitet for eldre med kombinert sansetap. Det er med andre ord nødvendig at fagmiljøene i Norge som har kunnskap om aldersrelaterte doble sansetap i fremtiden legger vekt på å bidra med kurs og kompetanse til helse- og omsorgstjenestene i kommunene. I tillegg blir det viktig å kurse tjenestene innen syn eller hørsel, slik at de får kompetanse til å fange opp eldre med et kombinert sansetap.
Den svenske undersøkelsen er beskrevet her (Lundin et. al 2020):
Les mer om kartlegging av alvorlig grad av kombinert sansetap hos eldre: Microsoft Word - Rapp01-9LyngSvingen.doc (oslomet.no)