Når synet svikter kan egnede teknikker, bruk av hjelpemidler og god tilrettelegging av det fysiske miljøet gjøre det enklere å bevege seg på egen hånd og orientere seg i omgivelsene. Forflytningen kan også skje sammen med en ledsager eller ved hjelp av førerhund.

Hva er mobilitet og orientering?

Mobilitet og orientering er et eget fagområde. Det handler om å utvikle og legge til rette for mest mulig fri bevegelse, på tross av redusert eller manglende syn. Ved hjelp av enkle mobilitetsteknikker, kan man lære å forflytte seg mest mulig selvstendig, trygt og effektivt. 

Fagområdet startet med utvikling av teknikker for godt fungerende menn som mistet synet under andre verdenskrig. I dag er målgruppen personer med alle typer synsnedsettelser, i alle aldersgrupper, med eller uten tilleggsvansker. 

Mobilitet betyr bevegelse. Når vi bruker ordet i forbindelse med personer som har manglende eller nedsatt syn, menes evnen til å forflytte seg fra et sted til et annet. Målet er at forflytningen skal skje på en mest mulig selvstendig, effektiv og trygg måte i både kjente og ukjente omgivelser, med eller uten bruk av hjelpemidler og ledsager.

Orientering handler om å finne ut hvor man befinner seg i omgivelsene:

  • Hvor er jeg?
  • Hvor skal jeg?
  • Hvordan kommer jeg dit?

Bruk av sansene

Det er særlig gjennom synet at vi får rask informasjon om omgivelsene. Når synet er nedsatt, må de andre sansene tas aktivt i bruk. Spesielt blir hørsels- og følesansen (taktilsansen) viktig. 

Gjennom hørselen kan vi blant annet oppfatte retning, avstand og rom. Ved hjelp av lyd kan vi finne ut om et rom er stort eller lite, om det er tomt eller fullt av møbler. Lyder fra den andre siden av en åpen dør, kan vise vei til døren. Stemmer eller lyder fra trafikk kan gi oss informasjon om hvor vi befinner oss i utemiljøet.

Eldre med kombinert sansetap har ofte ikke samme mulighet til å utnytte hørselssansen, selv om mange har nytte av tilpasset høreapparat eller cochleaimplantat (CI). Av den grunn skiller mobilitet for personer med kombinert sansetap seg noe fra mobilitet for personer som er blinde eller sterkt svaksynte.  

Utforskning av rom og omgivelser kan skje ved hjelp av følesansen, for eksempel ved å gjenkjenne pålegg i kjøleskapet, finne gelenderet, søke etter en gjenstand eller føle seg frem til en stol. 

Luktesansen kan bidra til å finne frem til kjøkkenet, til bakeren på hjørnet eller til parfymeriet på kjøpesenteret. 

Beskyttelsesteknikker

Beskyttelsesteknikker skal beskytte mot å støte borti ting når man forflytter seg alene. Beskyttelsesteknikkene brukes der risikoen for kollisjoner er stor og er bare ment for korte avstander.

Vi har to beskyttelsesteknikker:

  • høy beskyttelse
  • lav beskyttelse

Høy beskyttelse

Høy beskyttelse brukes for å unngå å dunke borti ting i hodehøyde, så som hyller, utspring, skap, dører, skuffer, markiser og lignende. Denne teknikken kan gjerne brukes sammen med den hvite stokken.

Hold hånden ca. 20–25 cm ut fra pannen med fingrene strake og samlet. Håndflaten skal dreies utover. 

Lav beskyttelse

Lav beskyttelse brukes når man kan støte borti hindringer fra livet og ned.

Hold armen på skrå foran hoftepartiet med en avstand på ca. 20–25 cm. Håndflaten dreies nedover med fingrene samlet og håndbaken vendt utover. Hånden og armen skal til sammen dekke hele kroppens bredde. 

Se video om mobilitetsteknikker på Innsikt - en nettressurs fra Statped.  

Illustrasjon av en som blir ledsaget. Han holder ledsageren i et grep rett over albuen og går et halvt skritt bak ledsageren.

Ledsagerteknikker

Mange eldre med syns- og hørselsnedsettelse finner fint frem i eget hjem og i kjente omgivelser. Men utenfor hjemmet eller i ukjente omgivelser er det godt å kunne bruke en ledsager. 

Ledsagerteknikk for personer med alvorlig kombinert sansetap tar utgangspunkt i de samme teknikkene som brukes for personer som er sterkt svaksynte eller blinde. Men enkle tilpasninger kan være nødvendig. 

Det handler i første omgang om hvordan kommunikasjonen og samarbeidet skal foregå mellom ledsager og den som skal ledsages.

Det er verdifullt både for den som skal ledsages, og den som ledsager, å lære seg enkle ledsagerteknikker med informasjonstegn, som fungerer uavhengig av hørsel. 

De beskrevne teknikkene er ment å være et utgangspunkt, som så tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Mange brukere har i tillegg dårlig balanse og behøver ekstra støtte.

Der det er mulig, kan det være en fordel at bruker og ledsager kjenner hverandre og tar i bruk de teknikkene som fungerer best for dem.

Les mer om ledsaging i En liten bok om ledsaging.

Synstolking og beskrivelse

Synstolking, eller beskrivelse, vil si å gi informasjon til den som har syns- og hørselsnedsettelse. Å få beskrevet blant annet gjenstander, det fysiske miljøet, hvem som kommer og går osv., kan berike turen for den som ikke kan se dette selv.

Behovet for beskrivelser og synstolking varierer fra person til person og ut fra situasjonen man er i. Det er derfor viktig å snakke sammen om behovet før man skal ledsage eller bli ledsaget. 

En tolke- og ledsagerhjelp har opplæring i og erfaring med å beskrive omgivelsene for personer med syns- og hørselsnedsettelse.  

Les mer om tolke- og ledsagertjeneste

Det fysiske miljøet

Når vi blir eldre, skjer det gradvise og helt naturlige endringer i øynene som påvirker synsfunksjonen vår. 

Generelt trenger vi alle mer lys når vi blir eldre. Dette gjelder i særlig grad de som har innskrenket synsfelt, som ved øyesykdommen retinitis pigmentosa. De har behov for godt lys for å kunne se i skumring og mørke.

Mange blir også svært ømfintlige for lys og blending. Det er vanlig at skarpsynet og kontrastsynet reduseres, likeså evnen til raskt å tilpasse seg ulike lysforhold.

De normale aldersforandringene i øynene medvirker til at mange eldre med synsnedsettelser plages ekstra mye under visse lysforhold. 

Fysisk tilrettelegging der man bor kan bidra til å bedre livskvaliteten og redusere fallulykker for eldre med alvorlig kombinert sansetap/døvblindhet. Miljøet bør være slik at det er mulig å nyttiggjøre seg synsrester uten å bruke unødvendige krefter. 

Gode og tilpassede lysforhold og bruk av kontrastfarger i miljøet kan ofte være avgjørende for å kunne forflytte seg og fungere selvstendig i de daglige omgivelsene. Ugunstig fysisk miljø vil kunne forsterke synsvanskene. Trygghet ivaretas best dersom miljøet er oversiktlig.

For de som ikke kan bruke synet, må det tilrettelegges med lyd og fysiske markeringer. 

Her presenterer vi noen tips på hvordan de fysiske omgivelsene kan legges til rette for at forflytningen kan skje så trygt og problemfritt som mulig:

  • Indirekte belysning for å unngå blending.
  • Unngå motlys og blanke flater som gir gjenskinn. 
  • Tilrettelegge for ekstra lys i skumring og mørke.
  • Tydelige markering i kontrastfarger av døråpninger, korridorer, trapper og andre hindringer.
  • Orden og oversikt, blant annet unngå hindringer i felles gangareal. 
  • Taktile kjennetegn, taktile ledelinjer og bruk av lyd for de som ikke ser noe.

Les mer om fysisk tilrettelegging.

Markeringsstokk ved fortauskant.

Mobilitetshjelpemidler

Et hjelpemiddel skal være til hjelp for å løse hverdagens utfordringer.

Det er fint å kjenne til hvilke hjelpemidler som finnes, og eventuelt få hjelp til å vurdere hva som er hensiktsmessig og passer for den enkelte. 

 

Hjelpemidler for å ta seg frem med et alvorlig kombinert sansetap, kan være:

  • best mulig korreksjon av syn (briller, kontaktlinser, filterbriller, solbriller)
  • best mulig korreksjon av hørsel (høreapparat og CI - stilt inn på omgivelseslyd)
  • lykter - hodelykt eller håndholdt lykt
  • kikkerter - monokulære (for ett øye) eller binokulære (for to øyne) 
  • mobilitetsstokker (markeringsstokk, hvit stokk eller støttestokk)
  • navigasjonssystem - som for eksempel GPS
  • tolke- og ledsagertjeneste for døvblinde
  • førerhund

Utviklingen av hjelpemidler går veldig raskt.  

Ta kontakt med synskontakten i din kommune, eller NAV Hjelpemiddelsentral, for å få utredet ditt behov for hjelpemidler til forflytning og ledsaging. 

Førerhund med eier på vei ut fra en bolig.

Førerhund

En førerhund har fått opplæring i å hjelpe personer som er blinde eller har sterkt nedsatt syn til å ferdes både innendørs og utendørs.  

Det er ingen aldersgrense for å kunne få førerhund, men det stilles krav når det gjelder den alminnelige helsetilstanden. 

Førerhundbrukeren må kunne gå tur med hunden daglig, og kunne bruke og stelle hunden på en tilfredsstillende måte.

Brukerens hundehold skal ikke medføre helsemessige problemer for personer i de nærmeste omgivelsene (for eksempel allergiplager for hund). 

Siden førerhunden er et hjelpemiddel, må man ha nødvendige mobilitets- og orienteringsferdigheter før man får en førerhund.  

Utgifter til anskaffelse av førerhund er hjemlet i Lov om Folketrygd (folketrygdloven), § 10-7 d. 

Hvis du har spørsmål, kan du kontakte:

NAV Hjelpemiddelsentral Innlandet-Elverum for spørsmål: 

e-post: forerhund@nav.no

Telefon: +47 407 02 804 

Les om førerhund på hjemmesiden til NAV.  

Mobilitetsopplæring

Opplæring i mobilitet og enkle mobilitetsteknikker kan være med på å  opprettholde selvstendighet i daglige aktiviteter.

Les mer om kurs og opplæring i mobilitet og orientering for voksne og eldre med alvorlig kombinert sansetap.

Gode råd ved ledsaging

Noen gode råd til deg som skal ledsage en person med kombinert sansetap:

  • Ta kontakt med en lett berøring på overarm eller skulder.
  • Presenter deg på den måten som fungerer best for den du skal ledsage.
  • Snakk sammen om hva dere skal.
  • Tilby din arm når dere skal gå sammen. 
  • Gå et halvt skritt foran.
  • Informer om det som er aktuelt i omgivelsene. 
  • Bruk enkle informasjonstegn der det skjer en forandring.
  • Gå aldri fra den du ledsager uten å tilby et fast holdepunkt (en vegg, et bord, et gelender eller liknende).

Les mer om å ledsage en med kombinert sansetap.